Steven Spielberg fikk ikke helt til sin filmversjon av Roald Dahls «SVK» tidligere i år. Berømt, klassisk barnebok i møte med berømt klassisk filmskaper gir ikke nødvendigvis veldig god film. Desto mer forfriskende er det å møte en prisbelønt, ganske ny, britisk barnebok i ambisiøs, heftig filmversjon av en spansk filmskaper som hittil har gjort seg mest bemerket med grøsser.

Juan Antonio Bayona debuterte imponerende godt for snart 10 år siden med grøsseren «The Orphanage»(2007). Hans tredje spillefilm er hans klart beste, basert på billedboka «A Monster Calls»(2011) av Patrick Ness og Jim Kay, etter en idé av Siobhan Dowd. Hun døde av kreft før boka, som kom på norsk med tittelen «Monsteret kommer»(2012) ble utgitt.

Historien som fortelles i «A Monster Calls» er mørk og vond, av typen filmede barnebøker ganske sjelden prøver seg på. Når det lykkes, som her, blir det godt, mektig, men også sårt og vondt. På norsk kom bildeboka med anbefalt målgruppe i spennet 9 til 15. Filmen har fått 12-årsgrense og bør nok ikke testes ut på mindre barn uten forberedelser.

I sentrum for historien er 12-årige Conor. Han er mobbeoffer på skolen og sliter med oppdemmet sorg og sinne hjemme og ute, med en mor som er dødssyk av kreft. Litt over midnatt en kveld får han besøk av et monster, i form av et slags levende kjempetre av en barlind fra nabolaget. Monsteret fortsetter å oppsøke gutten, for å fortelle ham historier han ikke skjønner mye av.

Det er lett å tenke på den meksikanske filmskaperen Guillermo del Toro i møte med «A Monster Calls». Skildringen av monsterets framferd kan minne litt om hans «Pan's Labyrint»(2006). Den spenstige filmmusikken til Fernando Velázquez har preget alle filmene til Bayona, men var også ingrediens i del Toros forrige film, «Crimson Peak»(2015).

Kontrasten mellom guttens brutale, realistiske hverdag på skole og hjemme og den buldrende monstermannen med Liam Neesons røst, gir mørk, dynamisk eventyrfilm som aldri gjør det lett for vesle Conor eller publikum. At historiene monsteret serverer gutten er animerte i filmen, gir enda mer å spille på, i fint nikk til historiens røtter i billedbok.

I en filmbransje med stadig flere eventyrlige familiefilmer med røtter i «young adult»-bøker eller «graphic novels», stikker «A Monster Calls» seg litt ut. Den har ikke store stjerner, selv om Felicity Jones, Sigourney Weaver og Liam Neeson er gode navn. Den tar ikke snarveier.

Vesle Lewis McDougall i hovedrollen og selve historien, i dristig, ganske gjennomført filmatisk drakt, gjør «A Monster Calls» til en film med lang holdbarhet. Fordi den gir liv til en stor kjempe som ikke er særlig vennlig, men hjelper en plaget gutt til å komme gjennom raseri og sorg.

Les også anmeldelsen «Fin kjempe, grei film»

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Ikke akkurat Knerten: Lewis McDougall som 12-åring med kreftsyk mor og et tremonster i nabolaget i «A Monster Calls». Foto: SF Studios