Stepping out
off the page
into the sensual world
Kate Bushs scenecomeback, 35 år etter hennes første og eneste turné, 22 konserter på Hammersmith Odeon i 2014, er en av de største begivenhetene i popen de siste årene.
I denne uka ble «Before The Dawn»-konsertene tilgjengelige på album, og viser en bråbegavet og egenrådig artist. Det mangler jo noen dimensjoner i forhold til å være til stede på konsertene, men utgivelsen bekrefter Bushs status blant popmusikkens giganter.
Ikke bare ovasjoner for comebacket til Bush
I populærmusikken i våre dager er det vel så mange begavede kvinner som menn. Det er lett å glemme hvor stusslig kjønnsbalanse det var i de første tiårene. «Wuthering Heights» med Kate Bush var den første selvkomponerte låten av en kvinne som toppet de britiske singlelistene. Den aller første altså, i januar 1978, etter drøyt to tiår med rock, etter godt over tusen publiserte singlelister.
Da hennes tredje album «Never Forever» gikk til topps på de britiske hitlistene i 1980, var det første gang en kvinnelig artist toppet albumlisten. Da «Hounds of Love» toppet samme liste i 1985, var det Madonnas «Like A Virgin» den detroniserte, og popmusikken hadde altså kommet et stykke videre.
Det var jo kvinner i popen før det. Sterke damer som Aretha Franklin, Dionne Warwick, The Supremes, Gladys Knight, Dusty Springfield, Sandie Shaw, Suzy Quatro, som alle toppet hitlister og hadde stor personlig popularitet. Men de var rene vokalister som tolket andres låter.
Ikke ta bilder av meg!
Så eksisterte også mer utagerende frontfigurer som Janis Joplin og Grace Slick som var i nærheten av listetoppen, og markante nyskapende artister som Joni Mitchell og
Patti Smith, som hadde høy grad av respekt, som inspirerte svært mange andre jenter, men som ikke opplevde like høyt salg.
I punkopprøret var det en del kvinnelige frontfigurer og musikere, men punken var først og fremst guttas lek.
Det var avgjort morsomt med Blondies Debbie Harry og X-Ray Specs Poly Styrene. Men den desidert sterkeste og viktigste kvinnelige artisten som dukket opp i punkens storhetstid, var 19 år gamle Kate Bush.
Hun var ikke akkurat noen punker, hun hadde tydelig hørt mye på The Beatles, og var like tydelig inspirert av to eldre brødre som spilte folkrock i lokalmiljøet i de nordøstlige delen av Kent.
Og så hadde Kate en link til Pink Floyd. Foreldrene hadde vennskapelige forbindelser til Pink Floyd-gitarist David Gilmour. Gilmour hørte hjemmeopptak av Kate, ble imponert, og organiserte og finansierte en profesjonell demoinnspilling. Han brakte demoen til sitt plateselskap EMI som raskt var på kroken.
Kate Bush fremsto som en søt, flink og hyggelig artist, men hun lot seg ikke tvinne rundt noens lillefinger. Emi hadde planen klar for hvilken låt som skulle fronte Bushs debutalbum, rockeren «James And The Cold Gun». Men Kate trumfet gjennom sitt eget førstevalg.
«Wutherhing Heights» gjorde jobben. Det var Kates første og fortsatt eneste nummer en-single i hjemlandet. Snart 40 år ut i karrieren, og med betydelig konkurranse, er det fortsatt også hennes fineste låt.
Navnet er tatt fra den største romanklassikeren i britisk litteratur, og prototypen på den drømmende romantiske unge kvinne, Emily Brontës «Wuthering Heights» fra 1847.
Kate hadde sett BBC-dramatiseringen fra 1967 da hun var 18 år, og blitt inspirert til å lese boka. Hun ble oppmerksom på at hun delte fødselsdagen 30. juli med Emily Brontë, og skal ha skrevet låten som har mange direkte sitater fra boka, i løpet av et par timer.
I de første årene ga Kate Bush ut ganske kommersiell og tilgjengelig popmusikk, i 1979 var hun på en drøy måneds turné og lot seg intervjue og fremstå som en hyggelig, ung popjente.
Men det ble ganske fort tydelig at hun mistrivdes i rampelyset, mistrivdes i en rolle som gjorde at hun måtte forholde seg til fanbrev fra kjærestepar som formidlet «your breasts stimulate our lovemaking», og hun laget etter hvert så kompleks musikk og hadde så komplekse koreografiske og scenografiske ideer at turneer endte som skrivebordsprosjekter.
Hun bygde sitt eget studio, produserte egne album, gikk av og til vill i egne ambisjoner, men hun traff sannelig også av og til blink.
Hun søkte inspirasjon i litteratur, film, dans, design, og mye av det hun skrev og formidlet handlet om å definere sin egen, og generelt kvinners, plass i historien og samfunnet.
Den ene platesiden av hennes mesterverk «Hounds Of Love» er en sangsyklus om å drive hjelpeløs på havet om natta. Albumet har også mer klassiske poplåter, som «Cloudbusting», som plateselskapet ønsket som første single. Kate Bush insisterte på låten «A Deal With God», som handlet om å overtale Gud til at menn og kvinner skulle bytte roller for en periode, for dermed å forstå hverandre bedre. Det ble et kompromiss, låten ble valgt til single, men under et annet navn. «Running Up That Hill» ble Kate Bushs største hit siden «Wuthering Heights».
Fire år senere kom låten som kan utfordre «Running Up That Hill (A Deal With God)» som 80-tallets flotteste Bush-låt. Låten er innom William Blakes «Jerusalem», men hovedutgangspunktet er Molly Blooms monolog som avslutter James Joyces modernistiske storverk «Ulysses». Opprinnelig var den erotisk ladede teksten i låten hentet direkte fra «Ulysses», men Blakes arvinger tillot ikke det, så den endelige versjonen inneholder Bushs gjengivelse av Joyces tekst.
Da Kate Bush 12 år senere utga «Director's Cut», med nye versjoner av låter fra «The Sensual World» og «Red Shoes», var nok tittelkuttet på førstnevnte en av hovedmotivasjonene for prosjektet.
Arvingene hadde nå snudd, hun kunne bruke Joyces tekst, og nyinnspillingen fikk ny tittel: «Flowers Of The Mountain».
- Den opprinnelige ideen var mer interessant, jeg er jo ikke Joyce, sa Bush. Fint, og ydmykt det. Men det skal litt til å matche magien i versjonen fra 1989.
Den er fortsatt det beste eksemplet på den sensuelle magien i Kate Bush.