År: 1938

Stikkord: Leker til jul

Adresseavisens medarbeider Elise Lund (signaturen «Mix») trengte ikke bevege seg langt fra redaksjonslokalene i Nordre gate da hun i 1938 skulle oppsøke «barnas paradis». Dette jordiske himmelrik fant hun bare et par kvartaler unna, på Leüthenhaven, i den store, grå murbygningen Nissens Arbeidshus i Sverres gate 3. Der foregikk det en storstilt produksjon av barneleker, som gjorde Trondheim til et «centrum for norsk leketøitilvirkning» på denne tiden.

Her kan du lese flere saker fra Adresseavisens jubileumsserie

I husets andre etasje foregikk produksjon av dukker, teddybjørner og ulike stoffdyr på løpende bånd. Tidens favoritt var eskimodukken, som var «liten, men uimotståelig søt med sitt plysj-avfall fra teddyene om hodet, som en fiks hette, og om maven som en kokett liten skinnhams». Populær var også «blåtøisdukken» samt «revydukker», som voksne kjøpte for å legge til pynt på sofaen eller divanen. Et varemerke var en stor julenisse-dukke som ble satt frem i utstillingsvinduet i butikklokalet mot Sverres gate til hver jul.

Norges største

De største dukkene hadde ansikter eller masker fra Tyskland og «kostbare rullende øine». Teddybjørnene ble laget i størrelser fra 16 til 90 cm, i mange farger og med «alle slags uttrykk i sine søte fjes». Av «stoppede dyr» gikk det ellers i elefanter, katter, hunder, løver, aper, leoparder og hester, i et antall Norge ikke hadde sett maken til. Leketøyproduksjonen på Leüthenhaven var i kraftig vekst, og rekorden på 65 000 dukker og teddybjørner som var satt i 1937, ville trolig bli slått før julestria var omme. Fra en omsetning på 7000 kroner på dukkeavdelingen i 1931, var omsetningen oppe i 137 000 kroner i 1937. Total omsetning på arbeidshuset det året var 268 000 kroner.

Elise Lund var imponert over det hun så. «På et stort bord ligger leketøisplysjen til utskjæring lag på lag – elektriske symaskiner durer i vei så det neppe er ørens lyd. Her blir dukkekjole på dukkekjole til (…) og ben av alle størrelser ‘svømmer’ på bordene før de påsyes den fylte skrotten. (…) Over det hele lyser det i lekre farver. Plysjen er gul eller blå, og aller deiligst når den er lakserød, synes de små.»

Rundt bordene satt i alt 40 unge kvinner fordelt på flere rom. Lønnen var 5 kroner dagen, noe som var en voldsom forbedring bare fra noen år tidligere, da betalingen ikke var mer enn 5 kroner i uken.

Et gammelt hus

Nissens Arbeidshus var en stor bygning fra 1851, finansiert av Hans Nissen og Hustrues Stiftelse, opprettet i 1807. Arbeidshuset ga sysselsetting til arbeidsløse kvinner og menn, og i årenes løp var det blant annet arbeidet med veving, strikking og børstebinding; her var det snekret møbler, tilvirket husflid og drevet småindustri av mange slag. I 1938 hadde arbeidshuset i tillegg til leketøyavdelingen, en avdeling for linsøm og konfeksjon og en tredje for salg av varer fra ulike småprodusenter.

Størst vekst hadde produksjonen av leker, etter at de første forsøkene med plysjdyr var kommet i gang i 1930. Det begrenset seg det første året til små katter, som ble solgt på Torvet, mens salget av de mange produktvariantene åtte år senere foregikk til hele landet. Antall modeller var på noen år økt fra 20 til 220. Særlig etterspurt var teddybjørnene. De ble ikke minst kjøpt opp som gevinster til tombola og tivoli.

Mykt og hardt

I tillegg til dukkene og stoffdyrene ble det laget en del treleker ved Nissens Arbeidshus, på snekkerverkstedet i bakgårdsbygningen. Der hadde to menn overtatt deler av driften for egen regning og solgte produktene gjennom arbeidshuset. Byggesett av forskjellige hus var noe av det mest populære for tiden, egnet til «stor adspredelse for gutten som nu ligger hjemme og har kikhoste eller meslinger,» antok avisens medarbeider. Andre leker herfra var biler, byggeklosser med bildemotiver, jo-joer og skotthyllsett. På snekkerverkstedet laget arbeidshuset selv en del turistartikler i tre, som krus, kniver og fyrstikkesker, som etterpå ble malt av damer i hovedbygningen.

Nissens Arbeidshus var det rene «julenissens verksted». «En slik regulær drift for leketøi har vi ikke hatt før her i landet i så store dimensjoner,» konkluderte Elise Lund etter sitt besøk i «barnas paradis».

(Det skulle for øvrig ikke vare evig. Krigen stanset utviklingen av leketøyproduksjonen, og i 1950-årene ble norsk leketøyindustri gradvis utkonkurrert av utenlandske produsenter.)

Myke varer: Noe av vareutvalget i Nissens Arbeidshus på slutten av 1930-tallet, teddybjørner og stoffdyr i mange varianter.