Disneys kjøp og forvaltning av Star Wars-universet er så langt håndtert med nesten like store deler åpenbar kjærlighet for universet som forretningsmessig kløkt. Fjorårets «The Force Awakens» var en underholdende og effektiv rekapitulering og nylansering av Star Wars-eventyret på stort lerret.

Den foregikk rundt 30 år etter «Jediridderen vender tilbake» (1983) og kunne spille på aldrende stjerner som Harrison Ford og Carrie Fisher, samtidig som den lanserte nye helter og skurker. «Rogue One: «A Star Wars Story» utspiller seg omtrent samtidig med og litt på siden av «Star Wars» (1977).

Dermed er dette første frittstående film i serien på 39 år. Til det å være, er den påfallende pakket med referanser til de øvrige filmene. Likevel kjæler den ikke fullt så mye med fansen som forgjengeren. Som kalkulert retro-underholdning var «The Force Awakens» vel så effektiv. «Rogue One» fortoner seg mer som klassisk krigsaction, med et datter-far-drama som får fram nye helter.

Noe av det beste med «Rogue One» er tittelen, som forklares herlig i en av filmens beste scener. Droiden K-2SO er filmens morsomste figur. Dessuten oppveier filmen alene mye av kritikken mot seriens for manglende mangfold. Her er sterk kvinnelig hovedperson, og sentrale bifigurer fra England, Mexico, Kina, Danmark, samt amerikanere over stort spekter.

Et problem ved «Rogue One» er at den virker for velskrudd, gjennomtestet og strømlinjeformet til å bli rørende eller spennende nok. Den framstår mer som franchise-bygging enn eventyrskaping. Som sist er filmen svakere på den mørke siden enn på de gode kreftene. Bedre skuespiller enn Ben Mendehlson som ny skurk skal ondt gjøres, men manus gir ham for lite å spille på.

Derfor blir kampen om dødsstjernen litt som spacevarianten av «Kampen om tungtvannet». Et flott team med gode krefter i heroisk kamp mot overmakten, men her blir for mye av kampen litt flatt effektspill. Felicity Jones og Diego Luna er solid par i spissen for handlingen, men i overgangen fra kjølige til varme følelser blir regissør Gareth Jones nesten like platt som George Lucas.

Visuelt spiller filmen godt på et uttrykk nærmere 77-originalen enn den skuffende før-trilogien til Lucas fra 1999–2005. Musikalsk er den ikke like vellykket. Sjelden har en Star Wars-film hørtes så overspilt ut. Michael Giacchinos lydspor danser for tungt i skyggen av John Williams.

Av de tre første av de «nye» filmene i Disneys «Star Wars» er de to første laget av solide, men ikke spesielt originale sjangerfilmskapere i Spielberg-skolen, J.J. Abrams og Gareth Edwards. Neste film, «Episode VIII» som etter planen kommer til neste jul, er den første siden starten laget av en visjonær, original filmskaper, Rian Johnson («Looper»). Den klarer forhåpentligvis mer enn «å levere varene», slik denne gjør, på godt, men litt grått.

Les også «Slik vurderer vi de syv første Star Wars-filmene»

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG