Det er ettermiddagen den 17. august. Sola skinner, det er 21 varmegrader og hele byen syder av liv. Fiskerimessa på Nidarø er godt i gang, på Marinen rigges det til Pstereofestivalen. Foran Vestfronten flokker turistene seg med mobilkameraene. Det er Trondheim anno 2016.
Men bak de tynne veggene som er bygd opp på det nordvestre hjørnet av Erkebispegården, ut mot Prinsens gate, er det helt andre tider. Gjennom sommeren har snekkere og rekvisitører jobbet på spreng for å skape et bymiljø fra 1537. Adresseavisen fikk være med på en tur i kulissene noen timer før de 14 Anno-deltagerne selv fikk sitt første møte med omgivelsene.
- Trondheim som by kommer veldig godt ut av det
Løk eller jur?
Programleder Selda Ekiz viser vei inn i forrådet. Mellom de røffe treveggene står store trau med kålhoder, reddiker, neper, gulrøtter, pastinakker. Det minner om en filial av et grønnsakbasert spisested, anno 2016. Men to råvarer bryter vegetaridyllen: Et stort kujur og et sauehode.
– Lukt på dette da, sier Ekiz og bøyer seg ned mot det trauet.
– Å fy ...!
Vi trekker inn en småstram lukt. Fett kjøtt, blandet med en sur sødme fra melkerestene i juret. Deltagerne får en oppskrift på hvordan det skal tilberedes, resten må de finne ut av selv.
– Det kan hende flere tar løk isteden, smiler Ekiz og peker bort i det bugnende grønnsaktrauet.
- Det er alltid noen som mener vi ikke er historisk korrekte
Egen «spa-avdeling»
Her skal deltagerne leve livet sitt på gamlemåten. «Anno»-hunden Albert er også på plass og løper fritt inne i det kompakte bymiljøet.
Inne i eldhuset, som har jordgulv og en gedigen peis, skal deltagerne lage mat. Vinduer med glass finnes ikke, men det er glugger til å åpne og lukke.
«Anno»-gjengen har også tilgang til ei smie, et lite snekkerverksted og et hønehus. Rundt om på plassen henger tørre dyrehuder, og noe ligger i bløtt. En brønn med vann (fra kran), og en huske til å slappe av i har de også.
En utedo, uten lokk, står i et hjørne. Om deltagerne har dopapir eller ikke er en produksjonshemmelighet, ifølge Ekiz. På den andre siden av Lavetthuset, i det nordvestre hjørnet av Borggården, er det en «spa-avdeling» hvor deltagerne kan ta en enkel vask, tannpuss og vaske klær. Her ligger også svennebua hvor to deltagere hver uke skal få prøve seg på et svennestykke.
Luksus for mesteren
Inne i Erkebispegården er det sovesal for deltagerne, med korte senger som deltagerne må dele. Når du klarer det første svennestykket får du en uke på et eget rom, samtidig som du får muligheten til å prøve deg på mesterstykket. Greier du det venter det mange fordeler. De får en stor mestermiddag og inne i mesterboligen er det luksus, med sydfrukter på bordene og persiske tepper på gulvene.
– De får også fordeler ved at en får kunnskap som de andre ikke får ellers, som kan hjelpe dem videre, sier Ekiz.
De som greier mesterstykket får også se slektsvideoen sin, hvor de får et lite dypdykk i sine forfedres historie.
– Det gjorde sterkest inntrykk på deltagerne i fjor, å vite mer om seg og sitt. Det er rart det bare er gamliser som er interessert i slektsforskning. Det er når man er ung man har mulighet til å sjekke med dem som husker ting bakover, sier Selda Ekiz.