2016 har vært et stort og rart år for Åge Aleksandersen (67), med konserten i Royal Albert Hall som den største og rareste enkeltbegivenheten.

- Min datter Line Sofie hevder jeg er den enkeltperson i Norge som forurenset mest i 2016 – å frakte mange tusen publikummerne i fly fra Norge til London for én konsert er jo galskap, sier Åge når vi er på julebesøk i hans hovedkvarter, tårnet på Brattøra.

Han var usikker rett etter konserten. – Alle rundt var positive, men en vet jo aldri, stemningen var oppjaget. Men da jeg så tv-opptakene, og jeg har sett hele konserten, skjønte jeg at stemte. Det var bra!

- Også vi i publikum var engstelige. Kom det til å bli helt corny?

- Vi visste det var én ting vi kunne styre. Vi måtte spille en så god konsert som vi var i stand til.

Vi trodde vi var et bra band

- Enda viktigere enn konserten var veien dit, det vi gjorde før vi kom. Det ble alvorlig, en syk øvingsprosess, et virkelig høydeopphold, som ga oss noen overraskelser.

Se Åge spille i Royal Albert Hall

- Vi trodde jo vi var et bra band, foran hver konsert var det som å trykke på en knapp, vi visste alle hva vi skulle gjøre. Da vi gikk inn i øvingsfasen skjønte vi det var mye uforløst – at vi trengte et løft. Vi har lært mye. Vi er et bedre band, musikalsk og personlig, og det innebar at hele turneen ble stor, med mange høydepunkter.

- Som for eksempel?

- Det er ikke ofte vi kjenner lukta av publikum, som vi gjorde på intimkonserten på Kvål. Og i vår verden er å spille på Sverresborg svært, også på grunn av at gjesteartistene tvinger oss til å tenke nytt. Ian Hunter i fjor var et høydepunkt. I tillegg til et fantastisk musikalsk møte, ble det personlig nært. Vi ble sittende utover natta, og oppdaget at vi hadde gått på de samme smellene, gang på gang, opp igjennom årene.

Åge og Sambandet holdt 30 konserter, iberegnet eventer i 2016. Det blir minst like mye i 2017. Blåserrekka vil fortsatt være med, og Backstreet Girls' gitarist Petter Baarlie skal med på noen jobber. – Han spilte med oss på Rockefeller i høst. Det er stas for alle å oppleve noen som aldri blir voksen, sier Åge.

Tilbake i toppform

Åge selv må kunne kalles en voksen kar. Han nådde gjengs pensjonsalder, 67 år, i 2016, og har lagt bak seg tre år preget av sykdom, uten at han vil gå i detalj om det.

Spesielt var 2015 ille. Han avlyste aldri noen konserter, men det holdt hardt. Han tok sine forholdsregler for å unngå stress, reiste knapt med resten av bandet til en eneste spillejobb. Han kom et døgn før og dro et døgn senere. Men det var slitsomt for alle å leve med usikkerheten. Nå går alt bedre, Åge har fått trent seg opp igjen – og føler seg helt frisk. – Jeg gleder meg til å spille mange tretimerskonserter i 2017!

Synger surt gjør jeg sikkert også

Artister har de siste årene funnet nye måter å kommunisere med sine fans. Åge har flere, og mer hengivne, fans enn noen annen norsk artist. Facebook-meldingene hans har flere lesere enn de fleste tradisjonelle medier.

- Jeg innser at jeg har makt og ansvar, sier Åge. I 2016 satte kritikk fra Christer Falck fyr på Facebook – noen oppfattet Falcks kritikk nærmest som majestetsfornærmelse.

- Jeg stryker upassende innlegg på Facebook-siden min, sier Åge. Kritikken fra Falck mot NRK som prioriterte å sende både et reportasjeprogram og selve konserten fra Royal Albert Hall, tok Åge personlig med knusende ro.

- Det aller meste av det Christer Falck skrev er jeg jo helt enig i. Ja, synger surt gjør jeg sikkert også, ler Åge.

- At NRK bruker tid på meg, kan jeg ikke ta ansvar for. Men det er et problem at det ikke jobbes bra nok for yngre artister. Falck har et viktig poeng. Det ironiske er at det er nettopp dette låten «Det er lang igjen te Royal Albert Hall» handler om, sier Åge.

Skriver nye låter, men ikke for album

Åge er en arbeidsmaur, og i perioder mellom turneer bruker han gjerne opp i sitt kunstneriske hovedkvarter, tårnet. Han skriver låter, rydder i fyldige lydarkiver. I de siste ukene har han hørt på opptak av konserten med KORK på Rockefeller i 2009; med tanke på samarbeidet med Symfoniorkestret på Sverresborg neste sommer. Han jobber også med turneen han skal ut med med gitarist Gunnar Pedersen og cellist Kjell Magne Robak i mars.

Han har skrevet nye låter, blant annet en som skal avslutte Åge-musikalen «Levva livet» som skal har premiere 4. juledag. Låten er finurlig og ettertenksom, og Åge har en mistanke om at gjengen i Verdal kanskje hadde ønsket seg noe mer livsbejaende. Han spiller også et utkast av en kjapp rocker om sine musikalske forbilder som han håper blir med på repertoaret i sommer. Men nytt album planlegger han ikke.

- I år kom samlealbumet med noen nye låter. Jeg likte å jobbe med enkeltlåter. Er veldig fornøyd med «Stein» med Trond Wiger. «Tenk om» med Kari Rueslåtten er på rekordtid etablert som en del av standardrepertoaret og videoen er strømmet over en million ganger på min egehn Facebook-side. Kanskje har jeg tenkt for komplisert, spekulert for mye. Når du jobber med et helt album så blir alle låter smidd etter en felles lest. Med en enkelt låt står du friere, den kan bli friskere, mer umiddelbar.

Gammel norsk pop

Åge hører også mye på andres musikk, og repertoaret er noe overraskende. Han går etter to hovedspor. Det ene er norsk populærmusikk fra 1930-tallet og oppover, musikk som hans besteforeldre og foreldre hørte på. Musikk som har vært med å forme ham, og som har større kvaliteter enn han har trodd.

- Det er merkelig mange sanger om Hawaii og Tahiti, ler Åge – og nevner blant annet flotte studioinnspillinger under ledelse av Robert Levin og låt- og tekstskrivere av virkelig format, som Jakob Sande, Otto Nielsen, Hartvig Kiran – og enkeltlåten «Jag har bott vid en landsväg» formidlet av Edvard Persson.

Ny norsk pop

Det andre sporet er kommersiell norsk popmusikk av i dag, og da de artistene som virkelig har gjort det bra internasjonalt.

- Stargate har vært veiviseren. Jeg hører både på Kygo og Alan Walker – men favoritten er Cashmere Cat. Jeg finner både profesjonalitet og lidenskap, digger det de holder på med, og blir begeistret både for helheten og detaljer i produksjonen, sier Åge – som også har en fortid som fan av elektronisk popmusikk. På hans største albumsuksess «Levva livet» var lydbildet sterkt influert av datidens britiske synthpop.

Men Åge er opptatt av mer enn musikk.

Gufs av den kalde krigen

Gufs fra den kalde kriken: Åge Aleksandersen er blant dem som er bekymret over det internasjonale politiske ordskiftet.

- Jeg er i verden, jeg ser hva som foregår, at historien gjentar seg, at supermaktene Russland og USA utkjemper kriger via stedfortredere, – med den effekt at tusenvis lider, sier Åge som vokste opp under den kalde krigen, og er bekymret for en ny type retorikk fra norsk hold, forundret over at det ikke er blitt mer debatt rundt utplasseringen i Stjørdal. Politikere som tidligere har vært flinke til balansegangen mellom det å være Nato-land og nabo til Russland har nå blitt ganske tøffe i trynet.

Retorikken til Listhaug

På den norske scenen synes han det er helt greit at tonen er skarp. - Jeg mener at Listhaugs retorikk faktisk har følgende funksjon:

De politiske forskjellene blir tydeligere, alt blir ikke bare jabb, vi har noe å forholde oss til. Det gjelder så lenge det altså handler om politikk og ikke personkarakteristikker. Og det er vel ikke noen tvil om hvor jeg selv står.

Uaktuell for stjernekamp

Åge utelukker ikke at han kommer til å stille opp om han blir spurt om å bidra i valgkampen som kommer. Men det er mye annet han ikke blir med på. Åge har sagt nei til mye i 2016, og er storfornøyd med det.

- Vi får ikke se deg synge opera i «Stjernekamp»?

- Nei, det skal jeg spare folk for. Jeg tror ikke jeg ville ha skrevet flere sanger om jeg hadde vært involvert i slike program. Jeg har bare en kraftkilde og kan ikke rote meg bort. Men jeg dømmer absolutt ikke de som er med, vet at jeg er svært privilegert som kan si nei, at karrieren min er såpass på stell. Og jeg synes det er storartet å sitte hjemme og se programmet!

Syng med den stemmen du har: Åge Aleksandersens glede over å formidle sin musikk for publikum er blitt enda sterkere i løpet av 2016. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen
Gaven fra Kaizers: Det er bare vinduer, ingen vegger i tårnet til Åge. Men han fant en plass til portrettet som var en gave fra Kaizers Orchestra. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen
Skal ikke gå i skjul: 2017 kommer til å bli et enda mer aktivt år for Åge Aleksandersen. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen
Få av oss kan bli kaptein: Men mang kan bli no' stort. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen