Noen historier er dømt til å bli spillefilm, som denne, basert på Saroo Brierleys selvbiografi «A Long Way Home» fra 2012. Her kombineres hjerteskjærende med oppløftende, i en ganske god og nyansert fortelling om arv og miljø, samt tilfeldighetenes spill.
Filmen starter i 1986, med Sunny Pawar som en hjerteknuser av en 5-åring i en provins i Sentral-India. Under nattarbeid med broren kommer han bort fra hjembyen og familien. Filmen følger gutten på en utrolig ferd, som i første omgang ender som adoptivbarn i Australia.
Les også anmeldelsen «Dataspill er verst på kino»
Som voksen blir Saroo stadig mer besatt av å prøve å finne ut hvor han forsvant fra, for å finne igjen sin mor og bror. Hvis det låter som en spektakulær «Tore på sporet»-fortelling om en ung mann hvis arv stikker dypere enn miljø, så stemmer ikke det helt.
Dev Patel, som fikk sitt store gjennombrudd i hovedrollen i «Slumdog Millionaire», spiller den voksne utgaven av den bortkomne sønn, godt integrert i Australia, men med minner som ikke slipper tak. Paradoksalt nok, blir den voksne Saroo en av de minst interessante karakterene i filmen. Det er ikke bare Patel sin skyld. Det sier også noe om at filmen er overraskende god på øvrig persongalleri.
«Lion» er solid og stødig fortalt, kanskje med litt vel mye flashbacks og strykere i den voksne Saroos jakt på røttene. Samtidig går ikke filmen av veien for å få fram komplekse og såre nyanser i historien, med fint blikk på adoptivforeldrenes rolle og situasjon.
Måten filmen og historien fortelles på, særlig i den dramatiske første delen, peker på et større tema enn adoptivbarn i jakt på forhistorie og familie: De tusener av barn som forsvinner fra gata i mange land, hvert år. «Lion» er en solid film om et av dem også. Med god slutt, til og med.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG