Ian McEwan kan forfatterhåndverket til fingerspissene.
Hver roman er et komplett og unikt univers. Noen er brede episke verk med potensial til å nå store lesergrupper, som «Om forlatelse» eller «Lørdag». Innimellom kommer smalere og snedigere «smygere». Her er en sånn.
Det er ikke noen overdrivelse å beskrive fortellerstemmen i «Nøtteskall» som veslevoksen. Det er nemlig et snart ni måneder gammelt foster, som har snappet opp det meste fra sitt lune rede i mors mage, via daglige samtaler og morens store forbruk av podkaster.
LES OGSÅ DETTE INTERVJUET MED MCEWAN: Yrke: Oppfinner
Fosteret ville helst blitt fødd i Norge, på grunn av de gode sosiale ordningene, dernest Italia på grunn av den regionale kokekunsten, mens forkjærlighet for vindruen Pinot Noir ville gjort Frankrike til det naturlig tredjevalg. Men å bli født i England er helt ok det også – hadde det ikke vært for spesielle utfordringer.
Fosteret elsker sin vinglade mor Trudy, og han forguder sin poesielskende far John. Men Trudy og John bor ikke sammen. Trudy har bedt om «en pause». Hun bor alene i Johns familiehjem, der hun får jevnlige besøk av sin ukultiverte elsker Claude, pappas rivals penis er på jevnlige besøk bare millimeter fra fosterets hode. Ikke veldig trivelig det.
Claude er Johns bror. John står i veien for Claude og Trudys lykke, de planlegger å rydde ham av veien og så selge den fasjonable, men loslitte St Johns Wood-leiligheten. Fosteret vet alt, men kan ikke forhindre noe.
I forbindelse med Shakespeare-jubileet i fjor ble et knippe internasjonale forfattere, blant dem Jo Nesbø, bedt om å skrive sine egne versjoner av Shakespeares klassiske historier. McEwan er ikke involvert i dette, men lar «Hamlet» være utgangspunktet for både tittel, plott, karakter (med spesielt fokus på det freudianske elementet) og en rekke detaljer i dette svært originale mordmysteriet.
Det er nådeløst og elegant gjort. Språklig eminent, og solide doser av McEwans svarte humor, eleverte tankerekker og politiske observasjoner. Det er så flinkt og så lekent at noen nok vil oppfatte «Nøtteskall» som nettopp bare en flink lek. Men bak lekenheten ligger et mørkt og blodig alvor.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
