Landet trengte mer elektrisk kraft, og det ene vassdraget etter det andre ble bygd ut på 1950- og 60-tallet.

Likte du denne? Les flere saker fra Adresseavisen 250

Enkelte motforestillinger meldte seg etter hvert, men ennå i 1960-årene var disse ikke sterke nok til å skape større problemer for myndighetene. I Trøndelag ble både Folldalen vest i Trollheimen og Nedalen i Sylene demt ned, og vakker og verdifull natur ble erstattet av store vannmagasiner og ruvende demninger.

En prøvestein

Snart ble det større tyngde i protestene fra naturvernhold. Utbyggingen av Mardøla ble den første store prøvesteinen i kampen mellom utbyggings- og bevaringsinteresser. Etter planen skulle vannet i Mardøla og Bruåa overføres fra Eikesdalen til Romsdalen, med tørrlegging av den høye Mardalsfossen som et svært synlig og kontroversielt resultat. Sommeren 1970 sto «slaget» om Mardøla.

Da Vassdragsvesenets folk tidlig i juli skulle starte arbeidet på anleggsveien ved Sandgrovvatn i fjellet ovenfor Eikesdalen, ble de møtt av en gruppe demonstranter, ca. 30 i tallet. Disse gjorde det klart at de bare ville la seg fjerne med makt. De sto klar til å låse seg fast til bolter festet i stein, og en teltleir var etablert midt i veitraseen.

Det var første gang en slik aksjon var satt i verk i forbindelse med naturvern i Norge, slo Adresseavisen fast. Dermed var dette også nytt som avisstoff, og avisen fikk i løpet av sommeren 1970 en god øvelse i hvordan en konflikt som dette skulle dekkes. Det var i hovedsak Odd Selmer ved avisens Molde-kontor som dekket Mardøla-saken, av og til med assistanse fra Ole Reistad, som var avisens mann på Vågstranda i Romsdal.

På lovens side

Tradisjonelt hadde Adresseavisen stått på lovens, politiets og makthavernes side. Opponenter hadde vanskelig for å slippe til eller bli tatt på alvor dersom de ikke benyttet seg av vanlige demokratiske midler. Men denne saken bød på utfordringer. Demonstrantene kom fra mange kanter av landet og ble definert som en «meget blandet gruppe av bygdefolk, fjellklatrere og naturvernfolk i alle aldre». Flere av dem slapp tidlig til i intervjuer og ble betraktet som en seriøs part og aktør i saken.

En årsak til dette kunne være at enkelte av demonstrantene var akademikere og intellektuelle, blant dem økofilosofen Sigmund Kvaløy og forfatteren Finn Alnæs. Men flere andre ble også nevnt og lyttet til i reportasjene, som «Fru Annabella Torgersen». Hun fremholdt at aksjonen hadde «et videre siktepunkt enn Mardøla», at den innevarslet en aktiv og intens virksomhet fra naturvernhold og at opinionen skulle vekkes for de store kraftverkprosjektene som var under planlegging.

Uansett hvem demonstrantene var, risikerte de bøter, eventuelt fengselsstraff. Dette var de klar over, understreket avisen, som mellom linjene avslørte en viss sympati for det mot og engasjement som ble lagt for dagen i leiren. Avisen mente også å vite at demonstrasjonen hadde sterk støtte i Eikesdalen og bygdene omkring, «selv om denne demonstrasjonform vel er helt ukjent på disse kanter».

Med en «assortert blanding» av universitetsfolk, husmødre, arkitekter, gårdbrukere og studenter» fortsatte Mardøla-aksjonen utover sommeren. En av de yngste og mest aktive, meldte avisen, var den 17-årige Johan Nygård fra Oslo, som deltok med iver i «de nesten kontinuerlige diskusjonene i leiren». Noen av hans meninger ble referert av Selmer og Reistad, som tydelig hadde fått tillit blant demonstrantene. Gjennom aksjonen manglet det imidlertid ikke på uttalelser fra offentlig hold, slik at publikum ble holdt orientert om myndighetenes strategi i konflikten.

Fjern pøblene!

I avisens leserspalte «Ordet Fritt» ble det trykt en rekke innlegg for og imot utbyggingen. «Fjern pøblene!» lød oppfordringen fra en av innsenderne. På lederplass stilte Adresseavisen seg bak de formelle vedtak som var gjort i saken, men det ble «villig innrømmet» at det var en svakhet at omstridte vannkraftreguleringer ble vedtatt før det var utarbeidet en fredningsplan for verneverdige vassdrag i Norge. Aksjonen og aksjonsformen kunne avisen uansett ikke gi sin støtte til.

Den avgjørende konfrontasjonen i Mardøla kom sist i august. Etter ordre fra justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer ble demonstrantene båret bort fra anleggsveien. De fleste av aksjonistene hadde på dette tidspunkt forlatt leiren, slik at de cirka 50 politifolkene som var satt inn fikk en enkel oppgave. Blant de siste demonstrantene var filosofiprofessor Arne Næss, som kort tid i forveien hadde sluttet seg til aksjonen.

Med bildet av en av landets fremste intellektuelle i politiets armer fikk Mardøla-aksjonen en symboltung avslutning. «En nokså uvanlig situasjon for en professor i filosofi,» skrev Adresseavisen, som i løpet av sommeren hadde gjort sitt til å spre et tvisyn på vannkraftutbyggingen i Norge.