«Lofotveggen» - 317 sider uten avsnitt - foregår i forfatterens hode. Her er ingen ytre handling, men romanen står ikke på stedet hvil av den grunn. Hovedpersonens tanker er ikke i ro et øyeblikk. Enten dveler han ved barndomsminner i Lofoten og relativt lykkelige stunder der, eller ved minner om foreldrene. Mor og far var attraktive og flotte i sin tid, så vidt han kan huske, men drakk på seg et forfall som fjernet dem fra verden. Han minnes tiden da han arbeidet som ghostwriter for et lite forlag, og særlig da han skulle hjelpe Carl I. Hagen med en selvbiografi, noe som gir rom for stille komikk.

Han degger litt for gamle kjærester og venner, men mest kaller han frem indre bilder av samboer og sønn. Han lengter etter dem og ønsker å være nær dem.

Det er ikke lett. For her han sitter og drømmer, bør han helst følge godt med. Oppe ved kateteret står nemlig en yrkesveileder, en coach, som forsøker å prente karrierebevissthet inn i en flokk mer eller mindre gjenstridige mennesker.

De, og romanpersonen med samme navn som forfatteren, er på jobbsøkerkurs.

Undertegnede har ikke lest noen NAV-roman før. Etter å ha lest Stig Aasvik sin kjennes det rart, for selvfølgelig, NAV er noe vi alle, før eller siden, må forholde oss til, og å gjøre dette til romanstoff kjennes plutselig helt naturlig.

Stig Aasvik har klart, utrolig elegant, å anskueliggjøre alle sider ved den klassesituasjonen som et jobbsøkerkurs må fortone seg som, både for kursveilederen, for dem som deltar med oppriktig ønske om å få jobb, og ikke minst, for dem som er der for å få ledighetstrygd.

Samtidig rulles et helt liv opp, den såre følelsen vis-à-vis foreldrene, møte med slektninger man er prisgitt, barndom, ungdomstiden med mulighetene åpne, voksenlivet med forpliktelser man søker tilflukt i.

«Lofotveggen» er fin. Språket er strålende. Overgangene fra tankesprang til tankesprang så naturlige. Ikke et øyeblikk savnes en ytre handling.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR