11 personer på en jernbaneperrong, alle bærer de på en draum om at noko vidunderlig skal skje. Det skjer kanskje ikke – men livet kan jo greit likevel?
At utvalgte artisters låtkataloger blir løftet til teaterscenen, er vi blitt vant til. Ofte har resultatet vært riktig så bra også. Men aldri så bra som dette!
Teater basert på låtmaterialet til Åge Aleksandersen, Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, D.D.E. og Bjørn Eidsvåg har alle gjort suksess i norske teater. «Kan nokon gripe inn» er i en annen og mer rocka tradisjon, der nettopp dette stykkets skaper Lasse Kolsrud står sentralt.
Lasse Kolsrud har jobbet med «rocka teater» lenge, The Smiths var en integrert del av «Bikubesong», John Olav Nilsens låter var utgangspunktet i «Sånne som oss», og han har satt opp Tom Waits' musikalversjon av «Woyzeck». Men vi kan spore tråden helt tilbake til han selv spilte hovedrollen i Idar Linds «En mann må gjøre det han må»» på Trøndelag Teater i 1990.
Men han har aldri gjort det så bra som her.
Klart utgangspunktet er utmerket. I alt 25 Bjella-låter er med, hentet fra hans fire album «Heidersmenn», «Heim for å døy», «Vonde visu» og «Gode Liv». Sistnevnte kom ut sist oktober, ble kåret til fjorårets beste av Adresseavisens musikkredaksjon – og er nominert til tre Spellemannpriser.
Den beste musikken i 2016
Bjella er en tydelig artist, han har et gjennomgående høyt kunstnerisk nivå på sine utgivelser, og han har aldri vært så heit som han er akkurat nå.
Men likevel, en sceneadapsjon av låtmaterialet er vel ikke det vi har gått rundt og ventet mest intenst på. Han er tross alt ganske god til å formidle låtene sine selv, og turnerer med et av landets beste band.
Men allerede åpningsscenen har en helt spesiell suggererende poetisk kraft. En enslig mann sover på en benk på jernbaneperrongen, en liten hund krysser scenen, hopper logrende forventningsfull opp på benken og veker kameraten der.
Bjellas gode liv
Så fylles perrongen av stykkets aktører, seks skuespillere, fem musikere. Alle 11 er på scenen gjennom hele den en og en halv time forestillingen, og det skjer noe hele tiden.
Så å si alle 25 låtene blir fremført i sin helhet, det er knapt noen dialog, ikke noe panisk narrativ for å ha en rammehistorie rundt sanginnslagene.
Dette er et karakterdrama, med fire tydelige mannlige karakterer som opererer i Bjella-universet: Puslingen, Hevneren, Kunstneren og Optimisten. De er svikere og de er bitt sveket, de har hatt sine drømmer og sine nederlag, de har flyttet fra bygda eller de har blitt. Alt blir formidlet gjennom låtene, og i samspill med de to kvinnefigurene Sorgfrid og Den gravide jenta.
Bjella har stålkontroll
Kvinnene har ikke like mye å spille på ut fra disse låtene, men de to på scenen fyller sine roller godt – som henholdsvis kjærestetypen som fremdeles bærer på et håp, og morstypen som bærer på mye sorg.
Stein Torleif Bjellas tekster utgjør til sammen en usminket tolkning av livet i Bygde-Norge i dette hundreåret, toppet med onelinere de fleste husker fra originalversjonene av sangene, men som likevel ble møtt med overraskede latterutbrudd og hurrarop under premieren, Då eg såg inn i framtide mi / vart eg ufør ei vikus tid. Slike ting.
Klisjeen av en Stein Tore Bjella-låt er melankolien som uttrykkes av en mannlig einstøing. Og det er jo mye av det. Men der er mange nyanser, og «Øvre Ål resort» utføres som den heidundrende revyvisa den er. Det er henvisninger til både Olav Thon og Olav H Hauge. Sistnevnte har Bjella tydelig slektskap til, og «Draumen» som nylig ble kåret til Norges beste dikt gjennom tidene, fungerer som en slags sammenfatning av følelsesregistret i forestillingen;:
Det er den drømmen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
Men det gjøres med glimt i øyet. Blant annet blir forhåpningene formidlet av en svært poetisk høyttalerstemme som ellers har en elegant formidling av «Separate sinn» inniblant sine oppdateringer av forsinkelser på austgående tog.
Været skifter fra regn til sol, til tordenvær, høstbladene blander seg med snøfiller når det blåser opp til full storm, lynet slår ned og hurtigtogene suser forbi. Så det skjer ting, inne en scenografi med hverdagslig, men skulpturell kraft. (Men en kan lure på hvordan dette skal løses på mindre scener når forestillingen skal på Riksteater-turne, blant annet til Trøndelag i oktober-november.)
Bandet er riktig bra, noe arrangementer er ganske nær Bjellas egne versjoner, noen få er mer radikalt endret. Alle skuespillerne synger bra, dette er generelt ensemblespill av høy klasse. Jeg klarer likevel ikke å la være å nevne På Christian Eggen og hans avslappede sceneautoritet.
«Separate sinn», «Taus manns tale», «Innegubbe», «Psykisk kan du vera sjøl», «Heidersmenn», «Ubrukt liv», «Romantikken gjer meg sjuk». Listen over spesielt fine låter er lang. Jeg hadde en frykt for at mange av de beste ble brukt opp tidlig i forestillingen, men stigningen i intensitet og kvalitet var faktisk dramatisk.
Det krever kanskje litt tid å venne seg til og forstå den valgte formen, men så blir forestillingen bedre og bedre, sanginnslagene mer og mer fengende. Etter hvert begynner du å grue deg til den skal ta slutt.