Tenk deg en variant av den aktuelle norske tv-serien «Valkyrien» hvor Pål Sverre Hagen i tillegg til å være sykelig opptatt av sikkerhet også kidnappet tenåringsjenter og utsatte dem for ulike sider av sin personlighet.
Les også vår anmekldelse av tv-serien «Valkyrien
Omtrent slik er opplegget i «Split», en dyktig gjennomført lavbudsjettsgrøsser av M. Night Shyamalan. Rundt tusenårsskiftet var indisk-amerikaneren en av de løfterike storfilmskaperne i Hollywood med «Den sjette sansen» (1999) og «Unbreakable» (2000). Etter dalende formkurve utover tiåret og et par megaflopper, gjorde han interessant forsøk på å restarte karrieren med lavbudsjettsgrøsseren «The Visit» i 2015. I «Split» tar han det grepet hakket videre, i gru og kvalitet.
Åpningsscenen viser hvor dyktig og leken filmforteller Shyamalan er til å koke ny kraft på klassiske sjangerfilmgrep. En far skal kjøre tre tenåringsjenter hjem fra bursdagsfeiring. Før de og vi vet ordet av det, er de tre jentene innelåst i et merkelig rom, i et merkelig hus av en merkelig mann.
Det begynner å bli en del grøssere og skrekkfilmer rundt kidnapping og mennesker innesperret i nøye utspekulerte rom. Fjoråret ga oss Lenny Abrahamsons Oscar-thriller «Room» og mer mystiske, men omtrent like gode «10 Cloverfield Lane».
«Split» legger seg tett opp mot typisk amerikansk ungdomsskrekk, med tenåringsjenter i dødelig fare, tilsatt en utspekulert touch av Hitchcocks «Psycho» og psykodrama generelt. Det mest spesielle med Shyamalans film, som han også har skrevet, er at kidnapperen lider av en spesiell form for personlighetssplitting, som gjør at han ved filmens start har 23 ulike personligheter.
Det låter kanskje som en sleazy B-film, men hovedrolleinnehaver James McAvoy, mest sett i «X-men» og best i «Atonement» (2007), gjør «Split» til en godt gjennomført sjangerfilm med ekstreme kvaliteter. Isende godt går McAvoy ut og inn av de ulike personlighetene til kidnapperen. Som verken de kidnappende tenåringene eller vi helt vet hvor befinner seg.
Det er også grunn til å trekke fram Ana Taylor-Joy som den smarteste av de tre kidnappede jentene. Hun slo gjennom i den løfterike grøsseren «The VVitch» (2015). Mest av alt er det grunn til å glede seg over at M. Night Shyamalan har blitt en filmskaper å se opp for igjen. Etter den massive floppen «After Earth» (2013) hadde jeg ikke trodd han skulle komme tilbake med en så gjennomført velgjort underholdningsfilm igjen, med det første.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG