Etter Bookerprisvinneren «Siste runde» i 1996 har Graham Swift havnet i skyggen av mer profilerte navn i en gyllen generasjon britiske forfattere som nå pusher 70. Her er endelig romanen som igjen hever ham opp blant det vi med glimt i øyet kan kalle De fire store; sammen med Julian Barnes, Ian McEwan og Martin Amis (dermed skyver han også Salman Rushdie ut av topp fire).

I denne langnovellen /kortromanen løfter forfatteren med forsiktige virkemidler små detaljer til å definere hele livsløp og gir symbolverdi til tidløse problemstillinger. Den er i slekt med mye av det Barnes har skrevet det siste tiåret, og ikke minst med McEwans vidunderlige kortroman «Ved Chesil Beach».

MORSD

LES OGSÅ ANMELDELSEN AV MCEWANS SISTE: Mye mer enn en flink lek

Det første vi lærer er at institusjonen morsdag opprinnelig faktisk hadde en misjon: Denne søndagen fikk tjenestejenter fri og kunne dra hjem til sine foreldre.

Men ikke Jane Fairchild, hun er foreldreløs, oppvokst på barnehjem - før hun har fått jobb hos familien Sheringham. I seks år har hun hatt et hemmelig forhold til deres sønn Paul. Handlingen fryses morsdag 1924. De to er alene i et hus, de er nakne, har nettopp hatt sex og et synlig bevis har satt sitt preg på lakenet. Hun ligger i senga, han kler på seg - han skal rekke å møte sin forlovede. Han skal snart giftes med en fra sin egen stand.

Jane Fairchild skal komme til å leve i nær hele det 20. århundre, hun skal bli en berømt forfatter, og kimen til hele hennes forfatterskap er dette øyeblikket, sammen med dypdykk i herskapshusets bibliotek med klassiske eventyrbøker for gutter, men også Joseph Conrads «Ungdom» og «Mørkets hjerte».

Bakteppet er et England med uoverkommelige klasseskiller, og et samfunn tappet for unge menn, drept i en meningsløs krig.

Denne morsdagen starter mykt og lyst, men ender mørkt.

Historien til Swift er på den ene siden vemodig, konkret og «liten», samtidig er det et portrett av det 20-århundre, en utforskning av klasseskiller og kjønnsroller, forskning rundt litteraturens kraft og en fabulering rundt «Hadde jeg bare sagt det», og tilhørende parallelle livshistorier.

Alt dette i løpet av 134 sider, utmerket ivaretatt i Merete Alfsens norske gjendikting.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL