Schindler’s Fist. In Diana Jones. Sperminator. Barn av sytti- og åttitallet kjenner til titler som disse. Man fant dem på bortgjemte videokassetter, presentert av Ylva Maria Thompson på TV1000 eller i dubbet utgave på RTL ved midnatt.

Det var snuskete ruller med lite handling og mye action, der det ble bedrevet kjønnslig omgang over en lang sko og rørleggeren alltid kom når han skulle.

Se for deg at du som tiåring en dag opplever at din far plutselig forlater deg og familien, og det eneste han setter igjen til deg, er en kasse med trettiåtte ganger nitti minutter med blåfilmer kjøpt på Svinesund.

Der har du premisset for «Min pappas porno» med Odd-Magnus Williamson, skrevet av Andrew Goffman.

Les også: Kjølig og storslått Emma

Å velge noe av seg selv bort

Williamson beveger seg florlett mellom komedien og tragedien, mellom replikker som får deg til å kaste deg fremover i latter og de vonde øyeblikkene som samler seg som en knallhard klump i halsen.

Historien han forteller er noe alle kan kjenne oss igjen i. Den handler egentlig ikke om den kassa med blått, men om savnet etter en voksen, om å finne seg selv og å våge å velge bort noe av seg selv når man velger å dele livet med en annen. Og mer til. Mye mer til.

Les også: Vidunderlig roman om tap og muligheter

Litt om alt

«Min pappas porno» gir en nemlig i pose og sekk. Dessverre er ikke teksten så god som den tror den er. Andrew Goffmans historie – visstnok sann – omfavner så mye at den ikke klarer å nøste det hele sammen.

Det snakkes om forkvaklede syn på kvinner og seksualitet, men stykket handler i bunn og grunn ikke om det. Det er lengre strekk om forholdet mellom mann og kvinne, men det handler egentlig ikke om det heller. Heller ikke om savn, selv om det er masse lengsel.

Det er mange spørsmål hovedpersonen André ikke får stilt faren sin. Publikum sitter igjen med like mange ubesvarte spørsmål, blant annet om hvem denne André egentlig er, at «Min pappas porno» dermed har en god dose av det flyktige som også er festet til celluloid i pappas pappkasse.

Hvis man skal forsøke å finne ett tema som sammenfatter «Min pappas porno», må det være valg.

Les også: Fisker i farlig farvann i original spionthriller

Knallgod Williamson

Odd-Magnus Williamson er knallgod. Han leverer replikkene som om dette var hans egen historie. «Min pappas porno» er verdt å se på grunn av ham. Han er mye bedre enn teksten han fremfører, som er like sprikende som kvinnene han glor på på Movieboxen sin.

Men at «Min pappas porno» til tider er et hysterisk morsomt stykke, er det ingen tvil om.