Man kan, hvis man skal være riktig kritisk, stille spørsmål ved om andre verdenskrig begynner å bli litt oppbrukt som tematikk for skjønnlitterære verker. Men så kommer det til stadighet bøker som gjør spådommene til skamme, eksempelvis fjorårets trondheimskrim, «Elven» av Roar Ræstad.

I Ralf Rothmanns roman «Å dø om våren» befinner vi oss innledningsvis et sted på den tyske landsbygda. Vi er i 1945, og våren begynner å gjøre sin entré. 17-åringene Walter Urban og Fiete Caroli går i lære på et gårdsbruk, og ser for seg en framtid som fjøsrøktere. De har ingen ambisjoner om å delta i en krig som ligger som en fjern bakgrunnsstøy, og på grunn av utdanningen og arbeidet deres har de unngått å bli innkalt som soldater.

Under en dansetilstelning, hvor ungdommelig lettsinn hylles inn i en tåke av snaps, lunkent øl og tobakksrøyk, blir de likevel tvangsinnrullert i Waffen SS.

Rothmann skriver svært godt. Sanselig og presist, uten store fakter og larmende språkbruk, som en del forfattere tyr til når de skal skildre denne epoken. Romanen er lavmælt i sin form, men gjør nettopp derfor kanskje større inntrykk. Her er ingen overmenneskelige helter eller karikerte, dannede nazister, men stort sett vanlige mennesker, mennesker som under gitte forutsetninger treffer valg og foretar handlinger man knapt kan forstå.

Hva var Walter, annet enn en ung gutt som drømte om et vanlig liv? Det var slike mennesker som i første rekke ble både redskap og ofre for krigens grusomhet. Romanen er grufull, men samtidig en av de beste krigsromanene denne anmelder har lest på en stund, ja kanskje siden Jonathan Littels «De velvillige.»

Det handler om å overleve, det handler om å bevare sin medmenneskelighet og verdighet under umenneskelige forhold. «Å dø om våren» kan raskt vise seg å bli et av 2017s litterære høydepunkter – uansett sjanger.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN