Filmversjonen av E.L. James sexroman «Fifty Shades of Grey» ble en publikumssuksess på kino i 2015, ikke minst i Norge, hvor 320 000 publikummere lot seg friste til sexdramaet. Oppfølgeren fortsetter der forgjengeren slapp, men med noe utvidet spekter på historien.

Les anmeldelsen av Jarmusch-perlen «Paterson»

Det beste man kunne si om den første filmen handlet om musikkbruk og Dakota Johnsons spill i hovedrollen som Anastasia Steel. Johnson er fortsatt filmens største fortrinn, mens den nye regissøren, veteran James Foley, viser en mer forutsigbar, mindre raffinert bruk av musikk. At sexforfatterens ektemann, Niall Leonard, har overtatt manusansvaret er neppe til fordel for oppfølgeren.

I motsetning til den forrige filmen, seiler denne delvis under falskt flagg. Den lever verken opp til tittelen «Fifty Shades Darker» eller den pirrende plakat-teksten «No more rules». Filmen beveger seg snarere mot mykere sex og et ganske alminnelig såpeoperaforhold mellom nyutdannet litteraturviter og en muskuløs milliardær og forretningsmann.

Svakt punkt: Jamie Dornan ligner litt mer på «Sinnasnekker'n» på TV Norge i oppfølgeren til «Fifty Shades of Grey».

Siden sist har Jamie Dornan i rollen som Mr. Gray blitt litt mer rufsete, med tyngre psykologisk bagasje, slik at han til forveksling kan se ut som en luksuriøs mykpornovariant av Sinnasnekker'n. Sammen med mye av dialogen, som er ufrivillig komisk, er Dornans Mr. Grey fortsatt en stor svakhet ved serien, langt dårligere spilt og skrevet enn Anastasia-figuren.

Det ser ut som om oppfølgeren prøver å gjøre hovedpersonene mer psykologisk interessante. Den rike forretningsmannen gjennom skremmende tilbakeblikk på de første årene som skittent barn med narkoman mor i arbeiderklassen. Vi møter også en selvskadende, desperat ex-slave av Mr. Grey. Henne behandler filmen etter hvert så dårlig at det nesten ikke er til å tro.

Som en corny, småkinky variant av «Sex og singelliv», med dialog som tidvis knapt er til å tro, har filmen et visst potensial både for å underholde og pirre. På papiret lovet det godt med Kim Basinger i rollen som kvinnen som introduserte Grey til dominans da han var tenåring. Basinger spilte ut lignende sexleker på film alt for 31 år siden, i «9 1/2 Weeks».

Les også anmeldelsen av «Lego Batman-filmen»

Dessverre ser og låter alle scenene med Basinger som pompøse varianter av 80-tallssåpe som «Dynastiet» og «Falcon Crest». Psykodramaet filmen spiller opp mot tones da også ned, til fordel for luksusvariant av Askepott med noe mer sex og stadig mer såpesmak.

De fleste sexscenene ser ut som deodorantreklamer, tilsatt litt kulturell kapital for å løfte handlingen over den klisjétunge miksen av legeroman og mykporno som historien egentlig befinner seg i. Den heteste sexscenen utspiller seg mens Munchs «Madonna» henger på veggen hos Grey og ser på, mens den mest lekne og raffinerte scenen foregår i heis til lyden av Van Morrisons «Moondance».

Selv om filmen aldri er nær ved å være god, er den ikke uinteressant eller uten underholdningsverdi. Uten at «Fifty Shades Darker» på noe punkt har lyktes i å bli mørkere, avslutter den med å antyde at neste film i serien kan bli mørkere. Den nye sjefen til Anastasia, med det kledelige navnet Mr. Hyde, ser ut som om han har noe mørkt fore. Men det må publikum altså vente på en ny film for å se. Denne er, som den forrige, mye ståhei for overraskende lite.

Filmen har verdenspremiere denne uka og åpner på norske kinoer fredag 10.februar.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av Oscar-nominerte «Moonlight»