For en norsk seer er det ikke umiddelbart opplagt hvorfor Barry Jenkins «Moonlight» er den mest lovpriste filmen av amerikanske kritikere det siste året. Filmen har alt fått en rekke priser, blant annet Golden Globe for beste drama. Den er nominert til hele åtte Oscar, deriblant både for beste film og beste regi.
Hvis man ser mer på hva filmen gjør enn hva den er, er det mulig å påpeke ujevnt spill, og at historiens fortid som teaterstykke av og til skinner gjennom. I røff realisme har tv-serien «The Wire» skildret beslektet miljø og tema vel så godt.
Les også anmeldelsen av «Manchester by the Sea»
For å verdsette det beste og mest unike med «Moonlight» må den sees på en annen måte. Som en svart, sosialt belastet variant av Richard Linklaters «Boyhood». En sår, røff og poetisk meditasjon over oppvekst, identitet og sensualitet, fortalt gjennom en ung, sky og mobbet svart gutt, langs veien fra gutt til mann.
Handlingen utspiller seg i Miami, rundt en gutt med narkoman mor. Vi følger ham i tre stadier i filmens tre deler, spilt av tre forskjellige skuespillere. Som taust mobbeoffer på barneskolen, som tenåring og som ung mann.
«Moonlight» er en film med mye på brettet, som fattigdom, mobbing, oppvekst uten fedre og forskremt søken etter seksuell identitet. Det mest spesielle ved filmen, er at den til tross for feelbad-ramme og mye vondt og vanskelig, er fortalt med en varme og poetisk glød som gjør den oppløftende, tross alt.
Scenene mellom den tause, fortvilte gutten og en lokal doplanger, spilt av Mahershala Ali, er alene verdt filmen. Det vil være helt fortjent om Ali får Oscar for beste mannlige birolle om noen uker. I så fall blir det interessant å høre den amerikanske muslimens takketale.
Ali spiller ut en ro og verdighet over scenene han er med i, til en av filmens fremste kvaliteter. Delvis fordi denne typen historie, fra denne typen miljø, på film vanligvis preges av en helt annen puls. Det er vold, misbruk og hevn i «Moonlight» også, men drama, foto og musikk bygger opp om en poetisk, menneskelig tone.
I motsetning til i «Boyhood», hvor de samme skuespillerne følger historien gjennom mange år, er det bare Naomie Harris rollen som mora som går igjen i alle delene i «Moonlight». I spill og manus er filmen hakket mer ujevn enn sin nærmeste Oscar-konkurrent, familiedramaet «Manchester by the Sea». Den er mer konvensjonell, mindre dristig fortalt enn Andrea Arnolds «American Honey», som burde vært nominert til Oscar.
I foto, flotte enkeltscener og det samlede grepet om identitet, oppvekst og sensualitet er «Moonlight» likevel en mer spesiell film enn den umiddelbart kan se ut som. Scenene med gjenforening mellom hovedpersonen og en kompis fra tenårene, i filmens siste del, har en nerve og glød som er prisverdig. I en film som neppe går tomhendt fra Oscar.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG