En bussjåfør, en bussjåfør, kan også være en mann som skriver dikt. Det gjør Adam Drivers herlige type Paterson. Han er i sentrum for Jim Jarmuschs film «Paterson» som utspiller seg i småbyen Paterson i New Jersey.

«Paterson» er noe så sjeldent i vår tid som en film om stille, enkle gleder. I stedet for å se på mobiltelefon, bruker filmens hovedperson ledige stunder til å skrive hverdagslige dikt og å gå tur med hunden, til en øl på stambaren.

Les også «Iggy er cool!» med Jim Jarmusch i Cannes

Repetisjonens kunst er, i de rette hender, et godt grep på film. Jim Jarmusch bruker det med herlig musikalitet til varm og slentrende filmatisk hverdagspoesi i «Paterson». Adam Driver gjør sin beste filmrolle som bussjåfør og foreløpig amatørpoet, gift med en persisk kvinne som eksperimenterer med design og cupcakes.

Vi møter dem, og særlig han, i hverdagens løype: Ruslende til jobb, litt diktskriving før første buss ruller i gang, hjem til middag og en tur til stambaren, hvor bartenderen nekter å kjøpe tv og lokale helter kommer på veggen.

Jarmusch har for lengst blitt en gammel nostalgiker som hyller analoge gleder, stilige barer, kul musikk og nå altså i særlig grad poesi. New Jersey-poeten William Carlos Williams (introdusert på norsk av Jan Erik Vold) framstår som en åpenbar inspirasjonskilde for filmen, med fin henvisning til hans verk.

Altfor få filmskapere har skjønt at poesi kan være bedre egnet inspirasjon for film enn en roman. «Paterson» er en finfin, oppløftende illustrasjon av det.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av Oscar-outsideren «Moonlight»