Det er lett å skjønne hvorfor Natalie Portman er nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for «Jackie». Det er enda lettere å forsvare nominasjonen til beste filmmusikk for Mica Levi, for et av lydsporene som dristigst går i dialog med bildene i en amerikansk film i det siste.
Filmen er ikke en tradisjonell biografisk film om hvordan presidentfruen opplevde drapet på sin mann i 1963. Gjennom særpreget bruk av musikk, scenografi, kostymer og ansiktet til Natalie Portman, er filmen en sår innsirkling av hvordan Jacqueline Kennedy opplevde tiden rett før, under og like etter drapet på presidenten.
Les også anmeldelsen av «Paterson» av Jim Jarmusch
Det er overraskende at den eminente chilenske filmskaperen Pablo Larrain har fått jobben med å se drapet på John F. Kennedy fra hans kones perspektiv på film. Larrain har laget fem gode chilenske filmer siden gjennombruddet med «Tony Manero» (2008). Hans «El Club», om en gruppe katolske prester, forvist etter overgrep, var en av fjorårets bedre filmer på norsk kino.
Rammen for filmen er det første intervjuet med Jackie Kennedy etter drapet i Dallas. Billy Crudup gjør seg svært godt som journalisten som får henne til å tenke tilbake på tragedien i Dallas, samtidig som hun prøver å organisere begravelsen til den myrdede presidenten. Dette kobles på raffinert vis med en tv-film fra 1961, hvor hun var guide til Det hvite hus.
«Jackie» kan virke som en utvendig og litt kjølig film, gjennom måten kamera fanger det ytre uttrykket til presidentfruen og hennes stilbevissthet. Den indre dramatikken, smerten og mange av de opprørte følelsene uttrykkes gjennom musikken til Mica Levi. Hun er et av de største talentene i filmmusikk i dag, og burde blitt Oscar-nominert også for sitt første soundtrack, «Under The Skin» (2013).
Filmen beskjeftiger seg ikke med hvem som drepte John F. Kennedy eller hvorfor. Den får likevel ekstra aktualitet gjennom skildringen av et splittet, skremt Amerika. Med en president som fikk fram sterke følelser både på godt og vondt i folk, slik Jackie ser det, når hun tenker tilbake på skuddene.
«Jackie» skiller seg fra det meste som er laget av film om amerikanske presidenter og deres nærmeste. John F. Kennedy blir bare en slags statist i filmen. Hans bror, Bobby skildres ikke udelt positivt i Peter Sarsgaards tolkning. Det er likevel Jackie som er hovedsaken. Mest på utsiden, riktig nok, men besnærende, vakkert og vondt til å være en overflateferd.
Filmen har kinopremiere fredag 17.februar
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG