Dokumentarfilm av Margreth Olin etterlater sjelden tvil om hva den personlige filmskaperen mener om temaet hun tar for seg. Enten det handler om eldreomsorg, unge asylsøkere, rastløs ungdom, kroppshysteri eller Snåsamannen, i filmer som «Dei mjuke hendene», «De Andre», «Ungdommens Råskap», «Kroppen Min» eller «Mannen fra Snåsa».
Les intervju med Margreth Olin om filmen her
Sånn sett er «Barndom» en litt utypisk Olin-film. Ikke fordi filmen er uten menig eller etterlater tvil om regissørens ståsted, men fordi bildene og det som skjer foran kamera får tale for seg. Det er den første kinofilmen til Olin uten hennes fortellerstemme som inngang til det som vises. Bare et par tekstlinjer i starten forklarer prosjektet, som er å følge en barnehage gjennom et år. Kamera er flue på veggen, eller vel så ofte – i skogen.
Les også anmeldelsen av den norske filmen «Hjertestart»
Det finns mange typer dokumentarfilm. «Barndom» er en av de ganske få hvor filmens fremste kvalitet er det som skjer foran kamera. I bildet. Hvordan kamera formidler liv, poesi, stemning og følelser i dokumentasjon av noe så alminnelig og hverdagslig som barndom. Øystein Mamens foto bør være priskandidat i flere sammenhenger når filmåret 2017 skal oppsummeres.
Filmen kan og bør sees som et innlegg om hvordan hverdagen til norske seksåringen skal se ut, i overgangen mot skole. Får de nok lek, opplevelser, natur og ro? Barna som filmen følger ser ut til å gjøre det. De går på steinerbarnehagen Aurora på Nesodden. En barnehage som har fått tillatelse til å ha eget opplegg for førsteklassinger.
Barnehagen fikk nylig kritikk fra Utdanningsdirektoratet for manglende kontroll med at elevene mottar det skoletilbudet de har rett og plikt til. Filmen berører ikke den siden av saken. I formidling av lek og læring er den likevel et innlegg i debatten om norsk barndom. Med særlig vekt på seksåringene, eller «kongeåret» i barndommen som filmen kaller det.
Til å være en dokumentar til debatt, er «Barndom» hverdagspoetisk og åpen i form. Bildene og musikken bærer godt. Fordi filmen ser barna så fint, med en ro som skaper mange minneverdige scener. Seksåring i prat med kompisen om å overta hytta til foreldrene når de dør, og barnlige utlegninger om stort og smått, kan gi inntrykk av at den filmede barnehagen skiller seg ut, på flere måter.
«Barndom» kan sees som indirekte kritikk av seksårsreformen, som et forsvarsskrift for mer lek for norske seksåringer. Best og viktigst er filmen som finstemt, nærgående skildring av norske barn i en alder da vi hører mye om dem, men sjelden får se dem slik, på film.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG