- Selv tidlig i 1967 var den psykedeliske kulturen et slags undergrunnsfenomen. Så ble den plutselig populær hos brede lag og ting forandret seg, forklarer produsenten, plateselskapsmannen og forfatter Joe Boyd.

I kveld arrangerer Trondheim folkebibliotek et foredrag ved Boyd med spesielt fokus på musikkåret 1967. Du skal lete lenge etter noen som passer bedre til oppgaven enn den amerikanske 74-åringen.

Han sto nemlig midt i det hele, etter at han flyttet til London i 1965 for å drive underavdeling av plateselskapet Elektra. Her startet han den sentrale psykedeliske klubben UFO Club, og senere ble han den mest sentrale produsenten innen den britiske folk-bølgen da han produserte artister som Pink Floyd, Fairport Convention og Incredible String Band – ikke minst får han mye av æren for å ha oppdaget Nick Drake.

Frihet og tapt uskyld

Boyd er også forfatter av den svært underholdende og velskrevne boka «White Bicycles – Making Music in the 60's». Her hevder Boyd at 60-tallet nådde toppen i 1967. Et stemningsskifte fant sted rundt sommeren, og nedturen startet. Tittelen viser til et motkulturelt eksperiment i Amsterdam med hvite sykler til fri og gratis bruk. At syklene dette året ble stjålet og malt i andre farger, står som symbol på bokas historie om optimisme og frihetsrus, men også om tapt uskyld – en kulturs vekst og fall.

- Fram til sommeren i 1967 føltes UFO Club virkelig som en klubb, der alle kjente hverandre. Plutselig ble vi invadert av det vi kalte «weekend-hippier». Kulturen ble kommersialisert, forklarer han.

Det som gjorde kulturen mer gjennomgripende enn andre kulturelle fenomen, var at spesifikke rusmidler sto sentralt. Folk som i utgangspunktet var interesserte i musikken og lysene, begynte å ta LSD og fikk endret perspektiv.

- Da mente vi det var en god ting, i ettertid har jeg et mer nyansert bilde av det. Jeg kjente mange som i starten følte en spirituell oppvåkning, men som i løpet av året bare tok dopet for å bli drita. De ble ikke bedre mennesker i lengden, sier Boyd.

- Vi gjorde noe riktig

Midt oppi det hele slapp The Beatles sitt storverk «Sgt. Pepper».

- De kunne like gjerne holdt opp en plakat hvor det sto «Vi har også tatt syre!». Det satte fart på prosessen, kan du si, humrer Boyd, som likevel presiserer at de aldri så på Beatles som fienden.

- Det var definitivt ikke noe «oss» mot «dem». Både Paul og John var gjester på UFO, de var heltene våre og vi elsket at de var nysgjerrige på det vi drev med. Tidlig i 1967 slapp de den doble a-siden «Strawberry Fields Forever/Penny Lane», og vi fikk hakeslepp!

Men Beatles' omfavnelse av undergrunnskulturen gjorde samtidig sitt til at det etablerte England ble klar over hva som hadde fått utvikle seg under radaren. Det ble med ett stas å raide og arrestere rockestjerner, klubber ble stengt – UFO ble kastet ut av lokalene av en inntil da tolerant husvert.

Selv om 60-tallsmedaljen etter hvert fikk en styggere bakside, ser Boyd tilbake på det de utrettet med stolthet.

- Når man i dag hører folk på ytre høyre snakker om 60-tallet, er det med forakt og sinne. Da vet du at vi gjorde noen ting riktig. Helt sentrale kamper – kvinnekamp, borgerrettigheter, miljøkamp – alt dette har røtter tilbake til denne tiden, mener han.

Brudd med bluesen

Før han flyttet til England, jobbet Boyd blant annet som manager for europaturneer med svarte jazz- og bluesartister. Han opplevde et publikum som satte mye større pris på den afroamerikanske musikken enn han opplevde hjemme. Likevel representerte 1967 også et brudd med denne tradisjonen, ifølge Boyd. Band som Pink Floyd og Beatles flyttet seg bort fra den afroamerikanske musikkarven – de gikk fra å ville være Chuck Berry til å se like mye mot europeisk kunstmusikk og østlig folkemusikk.

- Før Pink Floyd baserte de fleste bandene musikken sin på amerikansk blues. At bandet er oppkalt etter bluesartistene Pink Anderson og Floyd Council var imidlertid det eneste de hadde med blues å gjøre. De var i front for en eksplosjonsartet interesse for europeisk estetikk og sensibilitet. Jeg våger påstanden om at uten Pink Floyd, intet Kraftwerk eller Abba – to andre som representerer noe unikt europeisk, forklarer Boyd.

Etter hvert endte Boyd opp som noe av en «husprodusent» for britiske folkrockartister, som Fairport Convention og Fotheringay. Selv om han også drømte om å produsere røffere band som Move, var det ingen tilfeldighet at han endte opp på den stien.

- Jeg kan ikke ta æren for retningen Fairport Convention tok, men jeg dyttet dem definitivt bort fra det tidligere repertoaret deres som besto av Phil Ochs og Bob Dylan-aktige ting. Da de startet å snuse på britisk folkemusikk, var det til stor oppmuntring fra meg, sier Boyd.

Fikk rett om Nick Drake

Alt annet til tross – de fleste forbinder i dag Joe Boyd med det skjøre geniet Nick Drake. Oversett av sin samtid, men med en voldsom renessanse på 90-tallet. Uten Joe Boyd er sjansene store for at Drake aldri hadde satt sin fot i et platestudio.

- Da jeg solgte Witchseason, produksjonsselskapet mitt, passet jeg på å få med i kontrakten at de ikke måtte kvitte seg med Nick Drake-innspillingene. Jeg trodde så inderlig på at han ville få et publikum en dag, og det er veldig tilfredsstillende å vite at jeg fikk rett, smiler Boyd.

- Er arbeidet ditt med Nick Drake din største kunstneriske bragd?

- Det er det nok. Om du kom hjem til meg i 1980 og spurte om jeg fortsatt lyttet til noen av platene jeg har produsert, ville jeg svart Nick Drake-platene. Det samme om du kom i 1990. Eller 2000, sier Boyd.

Gullalderen slutt i 1980

Joe Boyd skriver for tiden på sin andre bok, en historie om fenomenet «world music» – hans andre store musikalske lidenskap. Ellers produserer han lite, han opererer med rigide dogmer for innspillinger som få ønsker å rette seg etter. Han hører heller ikke mye på moderne musikk, ifølge Boyd varte gullalderen fra 1925, da den elektriske innspillingsteknologien kom, til rundt 1980, da den ble erstattet av den digitale. Han mener det «perfekte» ved dagens innspillinger har devaluert musikken mye mer enn Spotify og YouTube.

- Jeg kan på et vis like en elektronisk beat, men det kommer inn i hjernen min gjennom en helt annen dør enn den eldre musikken. Det kan låte interessant og ha sosiopolitiske dyder og betydning, men for meg kan det aldri bli like bra som for eksempel Louis Armstrong.

- Har ikke folk sagt det om yngre generasjoners musikk gjennom alle tider?

- Det er enhver generasjons jobb å lage musikk som irriterer de som er eldre. Samtidig ser jeg at virkelig nysgjerrige ungdommer stadig vender tilbake til folk som Billie Holiday, John Coltrane – eller Nick Drake for den saks skyld. Kanskje til nød Nirvana. Hvor mange av dagens tenåringer forelsker seg pladask i tidlig Oasis, spør han.

Holder en knapp på Beatles

- Hva er det beste albumet som ble laget i 1967?

- Oi, det er nesten umulig å svare på. Men «Sgt. Pepper», og albumets kombinasjon av kunstnerisk kvalitet og enormt gjennomslag på verdensbasis, er tøff å slå.

«1967: Joe Boyd», foredrag ved Trondheim folkebibliotek, tirsdag 28.02 kl. 19