Få andre norske band lager så fet og ambisiøs rock som Spidergawd.

Det overlegne og intense samspillet, fokuset på detaljer, miksen av blues, stoner, boogie, psykedelia og progressive elementer, ofte toppet med Per Bortens svimlende, teknisk briljante soloer. Det er vanskelig ikke å bli imponert.

På «IV» er navlestrengen til Motorpsycho kuttet for godt. Bent Sæther har gitt seg og er blitt erstattet med Hallvard «The Kid» Gaardløs på bass, mens trommis Kenneth Kapstad på sin side er ute av Motorpsycho.

Spidergawd har aldri temmet energien og forløst sitt massive potensial bedre enn her, skrev vår anmelder om Spidergawds forrige album

Savnet etter Sæther er ikke så umiddelbart som man kunne tro, men bandleder Borten har utvilsomt mistet noe av den nødvendige motstanden i studio- og låtskrivingsprosessen. I hvert fall kan man få inntrykk av det etter å ha hørt albumet.

Det hele starter med platas mest umiddelbare låt, «Is this love..?», der den fine, såre melodien drukner litt i en vegg av gitar- og tromme-øs. Versene høres ut som Black Sabbath på speed, mens refrenget har det «bortenske» popløftet som kom så fint til sin rett i Moving Oo's.

Les anmeldelsen av «II»: Byr djevelen opp til dans

Spidergawd er neppe de første som har stjålet riffet fra Jane's Addictions «Mountain Song» og lagt til en vri. På stonertunge «I am the night» fungerer det sånn passe. Da sitter heller den påfølgende «LouCille» bedre i øret, med det som muligens er platas kuleste gitarriff og et langt forløsende finaleparti der takta forskyves.

Heldigvis tas pulsen ned på «Ballad of a millionaire (Song for Elina)», en låt tydeligvis tilegnet Bortens datter. Rolf Martin Snustads dype saksofoner gir ekstra tyngde til midtempo-gitarene på versene, før låta åpenbarer seg i full prakt på refrenget med en rørende fin tekst:

«If I get to love you / I promise I'll stand guard / Hope you find that I’m worthy / If not don’t you take that so hard / You make me feel like a millionaire / I hope you see that it isn’t nothing I wouldn’t do».

- Ingen hype, kun hardt arbeid! Det høres ikke ut som Spidergawd før fire vrangpeiser har fått viljen sin, mener Per Borten i dette intervjuet.

Mens «Heaven comes tomorrow» er et tydelig nikk til Motorhead, har «Stranglehold» klare paralleller til Thin Lizzy. Uten at det gjør noen av dem spesielt minneverdige. Også her har øset en tendens til å overskygge selve låtene.

Da er åtte minutter lange «What must come to pass» mer interessant. Her er tempoet satt ned, mens energien holdes oppe, og låta rulles ut som et saftig epos, komplett med et tre minutters mellomspill som munner ut i en variasjon over hovedtemaet. Ikke helt ulikt «Lighthouse»-suiten fra forrige album.

Etter fire plater på like mange år og litt i samme leia, merker man slitasje og savnet etter en viss utvikling i band og materiale. Man sitter igjen med en viss følelse av å ha hørt det før.

Selv om en middels bra Spidergawd-låt smeller høyere det meste annet som gis ut av norsk rock i dag, er bandet for bra til å drive å gjenta seg selv. Jeg håper neste album er vrangere, lengre, mer eksperimentelt og snålere enn dette.

Den franske kunstneren Emile Morel har laget omslagene til alle Spidergawds album, også «IV».