Det er først når den syke blir lagt inn på sykehus det virkelig er fare på ferde.

Alle har hørt tilsvarende historier, ikke få har vært tett på med venner, slektninger eller seg selv. Med finstemte virkemidler formidler Coby Omvlee i «Langligger» en historie de fleste kan relatere seg til.

En trafikkulykke. Et helt år på sykehus. Flere nær døden-opplevelser. Uhell, menneskelig svikt – og kanskje systemfeil?

En hel del drama, litt humor, mange facts, ikke lite poesi, mye varme, noen velrettede stikk – men alltid i solidaritet med helsevesenets frontsoldater, sykepleierne og andre med daglig omsorg for pasientene.

Sceneløsningen er enkel, tilpasset forestillinger nærmest hvor som helst, men den er stilig, og velfungerende. En stor skjerm ivaretar multimediefunksjonene. I hvilestilling domineres skjermen av typiske, duse sykehusmønstre som også går igjen i Cobys klær og de andre tekstilene på scenen. Omvlee selv sitter i den kaldt belyste sykehussenga eller vandrer rundt på scenen med sitt rullende arsenal av slanger, knotter og stomiposer. Små fremskritt blir som tindebestigninger, møysommelig arbeider hun seg tilbake til sitt vanlige liv – mange erfaringer rikere.

Hun har opplevd mye, tenkt mye – og hennes egen sykehushistorie formidles i kombinasjon med en kunstners undrende blikk og samfunnsengasjert dokumentarisk journalistikk. Til sammen blir dette en forestilling som ikke ligner på mye annet.

Coby Omvlee er god som den ressurssterke samfunnsborgeren som plutselig befinner seg som den lille kvinne – sårbar, ubeskyttet og alene i et system der hvert enkelt individs velferd er på vikende front overfor ambisjonen om en velfungerende effektiv organisasjon.

Hun er god på de dramatiske høydepunkt, to operasjoner som går helt feil, en håpløst vurdert overføring fra sykehus til avlastningshjem. Kanskje enda bedre når hun retter det undrende blikket på de mindre – men ikke nødvendigvis mindre viktige – detaljene i hennes eget opphold og norsk sykehusverden anno 2017.

Spørsmålene er relevante. Var dette uhell, menneskelig svikt eller rett og slett systemfeil?

Stykkets hovedproblem for meg er det brå skiftet mellom pasient Coby Omvlees undring og mange gode spørsmål – til en avsluttende runde med eksperter på storskjerm med tydelige og skråsikre svar. Med New public management som svaret med to strek under på alle spørsmål rundt sykdomstegn ved norsk sykehusvesen,.

Det blir vel kort vei mellom en enkeltpasients dramatisk uheldige og dramatiske opplevelser og de bastante konklusjonene.

Stykket er finansiert av en rekke instanser, både kultur- og helseorganisasjoner, og det er i dette spennende krysningspunktet pionerstykket «Langligger» først og fremst skal fungere. Det er spesialsydd for å kunne innlede til debatt på faglige seminar og møter. I slike situasjoner vil stykkets form sikkert fungere bedre enn i konteksten undertegnede opplevde det.

Drama, humor, poesi: Coby Omvlee bruker finstemte virkemidler i "Langligger". Foto: Vegard Schjelderup Wigum