Harts siste roman «Syndenes forlatelse» var hans tøffeste bok å skrive. Desto hyggeligere var det å oppleve bokas suksess, og deretter kunne reise rundt og snakke om den.
- Å være forfatter er en ensom tilværelse, og jeg er i utgangspunktet en sosial person. Så delen av jobben som består i å møte folk, som gjerne har leste bøkene mine, er en velsignelse, sier John Hart.
Med Hurtigruta til Trondheim
- En ekstra bonus er at dette er en flott måte å oppleve verden på, sier Hart. Han har fått sett mye av Norge de siste dagene.
- Det er første gang et forlag har gjort så mye stas på meg, sa Hart da vi traff ham i Oslo sist uke. Han var da med på en rekke arrangementer på Krim-festivalen. Så ventet lesermøte i Bergen lørdag, og etter en tur med Hurtigruta nordover, ender han i Trondheim mandag – med lesermøte på formiddagen og i arrangement i regi av Litteraturhuset og Almas mandag kveld.
Solgt 200 000 i Norge
John Hart er en av de mest leste amerikanske krimforfatterne også i Norge de siste årene.
Klaustrofobisk spenning fra Arne Dahl
200 0000 eksemplarer er trykt av hans fem romaner. Imponerende, ikke minst fordi han ulikt de fleste av sine kolleger innen spenningsfeltet verken har en fast hovedperson eller en fast sjanger han skriver i.
Skrev om hjembyen
Hart er utdannet jurist, og jobbet som skrankeadvokat i hjembyen Salisbury i North Carolina. Han var ikke så begeistret for jobben. Han mislikte å sende folk i fengsel. I fritiden skrev han bokmanus.
- Jeg skrev to romaner som ikke ble antatt, og lot så mitt tredje manus være fra advokatmiljø i min hjemby, for å gjøre det enkelt. Jeg tenkte ikke så veldig mye på hva jeg skrev, fordi jeg trodde jo ikke andre enn meg selv kom til å lese den, smiler Hart.
Brutal finale på spektakulær trilogi
- Men så ble «Løgnenes konge» utgitt, og ble en suksess, og mange ble opptatt av om den hadde levende modeller. Spesielt tre finere sladre-fruer, som jeg harselerer med. Jeg hadde ingen konkrete personer i tankene, men alle som tippet hvem det kunne være, tippet på de samme tre damene - og de tre sluttet hilse på meg etter boka, forteller Hart - som etter det skrev om fiktive byer i North Carolina. Men strengt tatt er de samme stedene han skriver om.
Research er kjedelig
- Jeg har i de siste årene bodd i Charlottesville i Virginia. Men når jeg lukker øynene er det mine oppvekstbyer Durham og Salisbury jeg ser. Og ettersom jeg synes research er ganske kjedelig, blir det her jeg plasserer mine personer, sier Hart, som gikk fra en debutroman med en advokat i hovedrollen som ble sammenlignet med John Grisham, til en sugende mørk oppfølgerbok med henvisning til klassiske sørstatsforfatterne.
Kepler leverer varene igjen
- Forlaget var ikke fornøyd med «Ned elven» – de skjønte ikke hvorfor jeg ikke fortsatte i samme stil. Men etter at «Ved elven» solgte enda bedre enn debuten, fant de ut at jeg heller fikk bestemme selv hvordan jeg skulle skrive.
Men igjen på bok tre, «Det siste barnet» – mente salgsavdelingen at tittelen måte endres, den ville virke negativt på salget.
Hovedambisjonen er å underholde
- Jeg mente det var den eneste mulige tittelen på boka, og sto på mitt. Boka endte som min største salgssuksess, sier Hart – som har fortsatt å skrive bøker som utforsker forskjellige sider av spenningsuniverset.
Snerten bladvender
Det er tre konstanter i forfatterskapet. Det ene er at alle bøkene har hovedhandling fra North Carolina, det andre er hovedambisjonen om å underholde leserne, det tredje er at en hovedtematikk er familieforhold. Svært dramatiske familieforhold.
Opttatt av familieforhold
- Jeg vet ikke hvorfor det er blitt sånn, kanskje delvis fordi jeg selv er et skilsmissebarn. Jeg merker uansett at denne tematikken gjør at leserne lett relaterer til karakterene. De identifiserer seg med problemstillingene, enten de selv har hatt en utfordrende eller en harmonisk oppvekst, sier Hart.
I «Syndenes forlatelse» går han dypere ned i mørke familieforhold enn noen gang, i noe som også ble hans tøffeste roman å skrive. For første gang sto han fast. Etter å ha skrevet fire romaner på fem år, brukte han nå fire år på én roman.
Skrivesperren var midlertidig
- Den stjal år av livet mitt. Jeg måtte skifte hovedperson, og jeg endte med å skrive tre hele bøker, med tre forskjellige mordere. Men jeg kom i mål til slutt, med den morderen jeg opprinnelig hadde sett for meg, før jeg kom i tvil. En bør stole på sine instinkter, sier Hart. Skrivesperren hans ble heller ikke langvarig, Før turen til Norge leverte han inn manus til sin neste roman – som er hans første oppfølgerbok. Det er nemlig fortsettelsen på «Det siste barnet» – ti år etter.»