Det er underlig å kreve klarhet i en tid som vår, proklameres det i starten - og det kan være like sant om Dostojevskij verden anno 1880, som i vår verden anno 2017.

Og en kan si mye om denne oppsetningen, men eventuelle krav om klarhet innfrir den ikke. Men den myldrer, det skal den ha.

Fra dypdykk om den spanske inkvisisjonen og det ondes problem, om menneskene som ofret livet i paradiset til fordel for den frie vilje, fra et enkelt krimmysterium til Kristu lidelse. Vi dras fra klosterlivets renhet til verdslig begjær, fra tsarrikets disiplin til den vestlige verdens frihetsidealer, fra lurvete trommer, bass og gitar til 80-tallssynthpop - og for å si det rett ut: Fra de intenst gripende scenene til svada og tullball.

Mange av oss setter stor pris på Ole Johan Skjelbreds oppsetninger, med «Moby Dick» som en spesielt nærliggende sammenligning. Et av verdens mest komplekse og nyskapende litterære verk. Over 800 sider. Pytt, vi hiver oss på! Sikkerhetsnett? Nei takk.

Dette er en innstilling vi bejubler, også den fascinerende blandingen av det eksepsjonelle som følger med.

Skjelbreds oppsetninger har vært en balansegang mellom trash og finkultur, bokstavtro gjengivelse og metalek, dybde og overflate. I «Brødrene Karamasov» er balansegangen også bokstavelig. Her snubler skuespillerne nærmest til stadighet fra gamle scenes skrå gulv ned i orkestergraven, og det balanseres på den fløyelsdekte kanten som skiller orkestergraven fra første publikumsrad.

Fjodor Karamasov er en gammel, slesk og ganske slem mann, som ikke bryr seg særlig om sine tre sønner. At Fjodor spilles av Hildegunn Eggen gir en fiks twist på det hele. At en kvinne utfolder Fjodors mange usympatiske macho sider setter personen i et spesielt relieff. Og så gjør Hildegunn Eggen alltid noe spesielt med sine rollefigurer.

Hans tre (og en halv) sønner Dimitrij, Ivan, Aljosa (og Smerdjakov) er ganske så forskjellige; en lettlivet kvinnebedårer, en dypsindig intellektuell tviler, en godhjertet men etter hvert frafallen munk (og en epilepsirammet outsider). Mellom faren og hans sønner står blant annet de to kvinnene, «madonnaen» Katerina og «horen» Grusjenka.

Det sjongleres fritt med elementene i den fragmenterte boka. Eksistensiell dybde og dvelende svartsinn balanseres med de underligste teaterhistoriske elementer fra et slitsomt «gresk kor» bestående av forestillingens tre kvinnelige skuespillere, besøk av djevelen selv, en sekvens med intensiv proppping og en absurd imponerende grisete spisescene der dialogen mellom Vetle Bergan og Stine Fevik blir utviklet og gjentatt på en rekke språk, dialekter og sosiolekter.

Men jeg vet ikke jeg.

Det er herlig når Kathrine Torbjørg Johansen (som Katerina) prater avslappet til oss i publikum som vi var normalt utrustede mennesker, eller når Andreas Stoltenberg Granerud er kul og kjekkasfleipete som Dimitrij.

Når Dostejvskijs tekst formidles på alvor, er aktørene på scenen generelt helt på høyden.

Men det er i overkant mange distrikasjoner. «Brødrene Karamasov» vil veldig mye og skal mange steder. Det er overspill og narrespill, det er tjo og hei og mye skrik og vel mye ull. (Eller mer presist: fjærkre). Man går, for å si det enkelt, lei.

Selv om det ofte glimter til, spesielt når det roes ned og en stoler på de allmennmenneskelige i forholdene i en familie der personer kobles med fundamental religiøsitet.

Svakhet gjør oss til mennesker heter det, og svakhetene her gjør vel da dette til en menneskelig forestlling?