Sommeren 2015 fikk Heida Mobeck (tuba, elektronikk) og Anja Lauvdal (tangenter), som denne sammenhengen kaller seg Skrap, jazzstipendet som blant annet innebærer finansiering av et bestillingsverk som urframføres under Moldejazz ett år senere. Nå foreligger verket på plate, og det skal vi som ikke fikk med oss konserten være glade for.

Mobeck og Lauvdal har langt fartstid sammen, fra Your Headlights Are On og senere Skadedyr og Broen. I denne utgaven av Trondheim Jazzorkester er samtlige fem Broen-medlemmer med, forsterket med ytterligere 16 navn, blant dem Hannah Paulsberg, Jenny Hval, Hege Schøyen, Susanna, Kjartan Fløgstad, Emilie Nicolas, Rohey Taalah og Lasse Marhaug. Prosjektet framstår da også på mange vis som en luksusutgave av Broen – i seg selv et av landets mest spennende og frittenkende band innen det utvidede pop-begrepet. Den samme lekne og grenseløse holdningen til musikk ligger til grunn for 52 minutter du både vil le og bli rørt av – og klø deg i hodet over.

Aller mest imponerende er uærbødigheten og egenrådigheten de skrider til verket med. Det er fornøyelig å høre hvordan de river ned den nærmest institusjonaliserte ideen om det høytidelige «bestillingsverket» med stor b. For eksempel gjennom en prosaisk men morsom meta-tekst om bestillingsoppdraget og rekrutteringsprosessen, over albumets beste musikk på den duvende og kjøttfulle soullåten «Pen nå?». Tekstuniverset kretser for øvrig rundt vår kunstige løsrivelse fra naturen og vår bekreftelseskåte og selvsentrerte tidsånd (som de helt sikkert bevisst gjør seg selv til en del av, gjennom å kommentere sin egen prosess).

Med komponistenes merittliste i bakhodet, er det ingen overraskelse at musikken er variert, uforutsigbar og egenrådig. Her veksles det mellom frijazz, hiphop, soul, støy, elektronika, pop og storbandjazz, i grenseløs sammenfiltring. I mindre frigjorte og talentfulle hender kunne det blitt usammenhengende klipp-og-lim eller grunn kulturell shopping. Men dette er musikk som får slå rot og gro naturlig i alle retninger, lik alle organismer som ikke pålegges indre eller ytre begrensninger. Med prosjektets «alt er lov»-holdning følger også at ikke alt fungerer optimalt – som hos Broen kan hiphop-partiene låte både anstrengt og keitete. Men som helhet er det berusende fargesprakende og vitalt, med stort kreativt overskudd og forsvinnende lite selvhøytidelighet.

Ikke all kunst skal eller må vokse eller øke i verdi ved gjentatt eksponering. «Antropocen» er et verk med såpass mange aha-opplevelser, små morsomheter og overraskelsesmoment, med så tydelig performance-aspekt og sterk spontanitet, at det kan miste en flik av energien for hver gang.

Likevel er det sjelden jeg hører musikk der det er mer åpenbart at de involverte har hatt det gøy. Heldigvis er den blitt minst like gøy å høre på.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Stipend ble musikk: Her har Heida Mobeck (t.v.) og Anja Lauvdal nettopp mottatt jazzstipendet i Molde i 2015. Ett år senere framførte de «Antropocen» med Trondheim Jazzorkester på samme festival, og nå foreligger verket på plate. Foto: Jens Søraa