Kristoffer Los tredje soloalbum ble gitt ut dagen før Highasakites konsert i Oslo Spektrum, en konsert som bekreftet bandets platinumstatus i norsk pop.

Om den musikalske kontrasten mellom skinnende popmusikk og de minimalistiske ambient-dronene på solomaterialet er stor, gjenspeiles den i minst like høy grad i prosessen.

Litt på sparket under en USA-turné, leide Lo seg inn i alternativrock-helten Steve Albinis studio i Chicago. De møttes på morgenen, og seks timer senere låste de dørene og anså seg ferdige for dagen – og med albumet. Kanskje som en nødvendig ventil fra Highasakites nitide og perfeksjonistiske popunivers, albumtittelen beskriver da også en tilstand der man er ute av stand til å føle glede og lyst.

På solodebuten «Anomie» (2013) spilte Lo kun tuba, på oppfølgeren i tillegg flugabone, mens han denne gangen også bruker en seksstrengers bassgitar. Uten at vi får noen fargeeksplosjon i lydbildet av den grunn, «Anhedonia» er dystre 36 minutter musikk. Fjorårets «The Black Meat» (som vi ga terningkast seks) var oppsiktsvekkende, både med tanke på den skyhøye kvaliteten, men også den unike innspillingsprosessen i et over 20 meter høyt fyrtårn. «Anhedonia» er sånn sett et steg ned i ambisjonsnivå, og ved første møte kan den da også virke ørlite skuffende i forhold til forgjengeren.

Albumet består av to låter, og «Glorified» kan minne om SunnO))) med sin fuzzakkord som hamres ut igjen og igjen. Bekmørkt og illevarslende utvikler den seg til et intenst, nesten symfonisk crescendo, likevel er det et stykke musikk som blir stående litt i stampe uten en tilfredsstillende forløsning.

Heldigvis revansjerer han seg kraftig på nydelige «Enough». Åpnere og luftigere i lyd og grunnstemning starter den med en stillfaren, vakker flugabone-melodi som ender på én tone, denne prosesseres og forgreiner seg gjennom harmonier og stadig flere overtoner mot en finale så mektig at du nesten glemmer å puste.

«Anhedonia» er en verdig bærer av sitt navn, det ligger et besnærende drag av tungsinn og tristesse, men heldigvis også med en håpefull stigning mot lyset. Samtidig er det et gråere, mer stillestående og monotont album enn smellvakre og sakrale «The Black Meat» – som fortsatt blir stående som Los beste soloutgivelse.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: Platecover