Regnskapsføreren Elvira har ikke de mest ambisiøse planer for livet sitt. Utenom oppgavene på jobben satser hun på å ha minst mulig med folk å gjøre, for folk, synes Elvira, er stort sett skuffende.
Unntaket er hennes barndomsvenninne, den rullingsrøykende Birgit, og Mathilda i nabohuset, byens pensjonerte jordmor. Når Mathilda plutselig en dag dør, samtidig som en annen eldre dame forsvinner, mistenker Elvira ganske fort at noe kriminelt må ligge bak og setter i gang en systematisk etterforskning.
Vond generasjonskløft
At Linda Skomakerstuen er debutant merkes ikke så godt, hun har allerede en tydelig stil og er en rutinert forteller. På samme måte som forfatterkollega Janne S. Drangsholt («Ingrid Winters makeløse mismot») klarer hun å være morsom uten at det virker anstrengt, der hun går i slalåm mellom drama og tørrvittigheter.
God, men ikke veldig ambisiøs oppfølger fra Ragde
Premisset for historien og utgangspunktet for de komiske poengene er Elviras misantropi. Med tanke på at hun er bosatt i en sørlandsk idyll, i inntektsgivende arbeid og visstnok ganske pen, er det vel ikke så opplagt at hun skal ha et slikt svartsyn på livet. Så det er på nokså mesterlig vis, og uten å gå i fellen med å overdrive at Skomakerstuen får oss til å tro på Elviras pessimisme. Replikkene sitter godt, det samme gjør de finurlige betraktningene. Selv om Elvira får spadd opp en og annen hemmelighet fra fortiden er ikke dette en krim, snarere er det en anti-krim.
Sterkt jenteportrett
En slentrende og lett komedie, med rampete små stikk mot nordisk noir hvor «sannheten» ikke kan bli jævlig nok og blod renner i strie strømmer. Når terningen i denne anmeldelsen ikke trilles høyere, så skyldes det at beretningen som helhet ender med å bli litt for enkel, og veldig forutsigbar. Det er vel aldri særlig mye tvil om hvordan det utvikler seg verken med hunden eller rikingen på Engholmen, og litt for raskt blir alt bare en eneste knugende hygge.
Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ