- Når familien din velger rusen fremfor deg, gjør det noe med selvbildet ditt, sier Morten Joachim (42).

- Da broren min døde, ga moren og stefaren min opp livet. Hvorfor var ikke jeg bra nok? Hvordan får vi det selvbildet vi får? Hvordan bygges identitet? Det var for å få svar på disse spørsmålene jeg skrev monologen, sier han.

«Fire begravelser og ett bryllup» er fortellingen om livet til Morten Joachim, fremført av ham selv. Urpremieren var på Teater Ibsen i fjor, mens turneen med Riksteateret starter i Trondheim onsdag.

Forestillingen handler om alle menneskene han mistet, om det mennesket han selv ble, og hvordan det er mulig å legge ting bak seg.

For Morten Joachim – som heter Henriksen til etternavn, Morten Joachim er kunstnernavnet – har hatt en tøffere oppvekst enn de fleste.

Fem begravelser

Da han var baby, bodde foreldrene i et hippiekollektiv i Kristiansand, nettopp for å roe ned rusmisbruket sitt. Likevel ble han født med heroinabstinenser.

- De var heavy rusmisbrukere hele gjengen. Alle hadde sittet i fengsel. Men det var for så vidt snille folk. Alle historier har flere sider, sier han.

Han var ett år da faren ble satt i fengsel. Deretter fulgte en ustabil barndom og ungdomstid, og start på voksenlivet. Strengt tatt er det fem begravelser i forestillingen: For broren, mora, stefaren, faren og mormora.

- Tidlig i barndommen bodde jeg hos min mor og stefar som begge ruset seg. Jeg var med på avrusningsinstitusjonene, og gikk nok litt under radaren til barnevernet. Etter hvert var jeg hos mormor og hennes mann i helgene. De overtok rollen som mamma og pappa.

Lillebroren hans, derimot, var inn og ut av barnehjem og ble etter hvert selv rusmisbruker. Også for Morten Joachim var det nære på.

Selv om tematikken er mørk, kaller han forestillingen for feelgood. - Det er en glede å fremføre dette for publikum. Jeg blir ikke sliten av det, det er snarere påfyll.

Døde av overdose

- Jeg har aldri hatt noe stort problem med rus, men inspirert av familien min drev jeg litt på med kjøp og salg. Det var en kort periode og noe jeg har lagt bak meg. Lenge var det en gåte for meg hvorfor jeg ikke havnet på ruskjøret selv.

- Hva tenker du om det i dag?

- Jeg fikk andre forbilder gjennom mormor, det tror jeg var viktig. Og så er jeg velsignet med galgenhumor og har evnen til å se ting utenifra. Jeg skjønte at det som foregikk ikke var bra for meg.

Da broren var 24 år, døde han av en heroinoverdose. Det var samtalen med moren i etterkant av dette som ble starten på monologen.

- Moren min fortalte meg at hun ikke lenger hadde noe å leve for. Det gikk hardt innpå meg. For å debrife meg selv, satte jeg meg ned og skrev en tekst om hver person i min familie, uten tanke på at det skulle bli en teaterforestilling.

Terapeutisk effekt

Teksten tok ti år å skrive og lå lenge godt bevart i skrivebordsskuffen. Helt til teatersjefen på Teater Ibsen leste den som en vennetjeneste – og ba Morten Joachim lage en monolog og spille i den selv.

- Nå har jeg det bra. Jeg lever i et trygt familieliv med kone og to barn. Og så er jeg heldig som har anledning til å reise rundt å jobbe som regissør og dramatiker, og til og med stå på scenen. Det hadde jeg aldri trodd. Jeg har det som plommen i egget. Fra nå av kan det bare gå nedover, ler han.

Han tror skriveprosessen har hatt stor terapeutisk effekt på ham. Det har også vært en forskning i språklig presisjon – et forsøk på å beskrive følelsene mest mulig presist.

Kunstnerduoen Hertling & Andreassen frykter at en plan- og designkonkurranse for Kjøpmannsgata vil gjøre området til et polert postkort

Debatten om bruken av virkelige personer i kunsten, har ikke opptatt ham noe særlig.

Nødt til å være ærlig

- De fleste jeg skriver om er døde. Enkelte familiemedlemmer har reagert på at jeg har «outet» at faren min satt i fengsel, noe som er en godt bevart familiehemmelighet. Det har jeg forståelse for, men det er ikke mitt ansvar å skåne noen.

På scenen har målet vært å avkle seg selv mentalt, sier han, for å skape kontakt med publikum og deres tanker om sitt eget liv.

- Jeg vil verken romantisere eller bedrive karakterdrap på noen i min familie. Alle er mennesker og har sin beveggrunn. Jeg skriver om hvordan jeg har hatt det, og da er jeg nødt til å være ærlig. Ellers er det bare å droppe det.

«Fire begravelser og ett bryllup» har premiere i Trondheim onsdag (på Ruskonferansen kl. 14.15 på Clarion Brattøra), spilles i Stjørdal torsdag (utsolgt), Melhus fredag og Oppdal tirsdag.