Ung mann og ditto dame bebor en hytte langt fra folk. Så stryker mannen på dør og gir seg det endeløse fjellet i vold. Fra nå av, virker det som - bortsett fra at han ved et par anledninger henvender seg til et du - er han alene med naturen, med alt hva det innebærer av sterke sanseinntrykk.
Drivende godt om tyvfiske
Luften er tynn og klar. Fuglene kaller. Paukene òg, hva nå det kan bety. Han bærer på en fjær. Finner han ly, mon tro? Finner han Gud? Seg selv? Tilbake igjen?
Den unge debutanten gir ingen svar. Han reiser knapt spørsmålene. «Vak.» er så lavmælt at både spørsmål og svar overlates til leseren. Men Bendik Vada fra Klett legger ut noen spor, og dem er det en glede å følge.
Fra ett diktaktur til et annet
«æ sutte på / inntørka rognebær // dyr i torva / fortelle mæ / at æ ska / lytt te skjørheten // skrittan lage egne ras», skriver han idet leseren har passert halvveis i boka, og en tenker: Er dette en poetikk? Ligger det en naturmystikk her, fremmed for enhver urbanisme, men som lesere hjemmevant i Hans Børlis verden er fortrolige med?
Herlig roman om å nave
Videre: diktjeg’et har altså forlatt sin kvinne, men ikke desto mindre dukker dette du opp: «æ dætt / i takt / med skrittan dine // resonansen i fjellan / ekko fra små ras // det e føgglan / som filtre / oss /sammen».
Hvem er så dette du? Eller hva?
Hva som førte til oppbruddet fra kvinnen, gir heller ikke «Vak.» noe svar på.
Her er ingen dramatikk, verken stille eller utagerende, selv om vi av «det hele endte med / at æ pakka sekken», skjønner at noe har skjedd mellom dem, noe som leder inn mot erkjennelsen av at «… livet / e best på halv stang».
Selv om debutanten er sparsom med metaforene, er de som er gode, og fører oftest inn mot en dyp melankoli som understreker diktjeg’ets livsfølelse. Samtidig unnslipper ikke den følelsen meg, forfatteren holder vel mye tilbake, med det resultat at «Vak.» fremstår som noe uforløst.
Anmeldt av FARTEIN HORGAR