Siden verdenspremieren under Sundance-festivalen i slutten av januar, og enda mer etter kinopremieren i USA i slutten av februar, har det vært bemerkelsesverdig buzz rundt «Get Out». Den er årets store snakkis og suksess for en debutfilm i USA. Med en viss skrekkblandet fryd kan det meldes at filmen er omtrent så god og forfriskende som forhåndshypen antydet.

«Get Out» vil garantert bli en av filmene fra 2017 som blir stående. Det er fristende å hevde at den smarte, morsomme og lett speisa psykologiske grøssen tar vår tid og USA under en ny president på pulsen. Strengt tatt er det like naturlig å se den som en forlengelse av motreaksjonen som nylig ble kronet med Oscar for beste film til «Moonlight», etter mange års usynliggjøring av fargede filmskapere i Hollywood.

Les også Netflix-anmeldelsen «Vår tids slaveri i USA»

I Stanley Kramers klassiker «Guess Who's Coming to Dinner», satte Sidney Poitier den hvite amerikanske middelklassen på prøve som farget forlovede på besøk til hennes bleke foreldre, for å fortelle om forholdet mellom de unge. 50 år etter er det frekt og godt gjort å lage en skrekkfilm med omtrent samme setting. At opplegget fungerer skremmende godt i dag, viser at fordommene fortsatt lever, om noen tvilte på det.

Daniel Kaluuya spiller den unge, fargede fotografen som for første gang skal møte foreldrene til kjæresten, spilt av Allison Williams. På vei til hennes avsidesliggende gods av et barndomshjem, spør han om hun har fortalt at han er svart. - Pappa ville stemt på Obama for en tredje periode, sier hun beroligende og forsikrer at foreldrene ikke er rasister.

På tunet til foreldrene møter det unge paret familiens fargede gartner. Etter en litt anstrengt velkomst serveres det forfriskninger av den fargede hushjelpen. I første del av filmen bygges uhygge gjennom raffinert spill på detaljer, fordommer og den unge mannens følelse av å være en alien i et miljø som er «very white», som han uttrykker det.

Hva som er filmens fysiske skrekkmotor skal ikke røpes, bare at «Get Out» er minde blodig enn skrekkfilmer flest, med et visst unntak for finalen. På kino i USA slo filmen nylig rekorden til «Blair Witch Project» (1999) som tidenes mest innbringende debutfilm etter originalmanus. I motsetning til den hjemmesnekra 90-tallssuksessen er «Get Out» en klassisk anlagt kinofilm med bilder og lyd som spiller opp mot stort lerret.

Regissør og manusforfatter Jordan Peele har bakgrunn som skuespiller og komiker, bl.a. for Comedy Central og MADtv. En av de store kvalitetene til «Get Out», som delvis maskerer at filmen er mest skummel før den tar det avgjørende steget mot skrekk, er bruken av humor. LilRel Howery gjør en herlig birolle som kompisen til vår mann som er på besøk hos de hvite. I en skrekkfilm som kan anbefales selv for folk som vanligvis ikke lar seg lokke til den slags.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av gode, kinoaktuelle «Little Men»