Spillefilm om bokser, basert på virkelig historie, er en populær og voksende sjanger. Som gjerne resulterer i filmer hvor skuespillere får vist muskler og filmskapere kan boltre seg i spektakulære kamper i ringen. I brutale drama om vekst og fall som gjerne er tilsatt heftig musikk, dop, død og utagerende sex og samliv.

«Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv» er fjernt fra dette. Den utspiller seg riktig nok rundt en internasjonal tittelkamp, men i stedet for en brautende machomann som denger løs i og utenfor ringen, møter vi en blyg og utilpass finsk ung mann, som er vel så opptatt av sin gryende forelskelse som sitt livs største kamp i ringen.

Les også «Bokser med baller»

Spillefilmdebuten til Juho Kusomanen fikk hovedprisen i det største sideprogrammet Un Certain Regard i Cannes i fjor. Filmen var et av høydepunktene på Kosmorama i år, og er en vakker, underfundig perle av en film, både som tidsbilde og som boksefilm utenom det vanlige, best og mest interessant utenfor ringen.

Jarkko Lahti er et funn i tittelrollen som den fåmælte bokseren fra Kokkola i Midt-Finland. En av de store gledene ved Kusomanens film, er hvordan skuespillere og foto maler tidskoloritt i stilrent svart-hvitt, med ansikt, typer og miljø. Et annet særpreg ved filmen er at blikket er rettet mer mot de små dramaene enn det store.

Mens boksebiografier på film flest gjerne skildrer hvordan mannen i ringen forsaker kjærlighet og samliv for å nå toppen, har filmen om Olli Mäki nærmest stikk motsatt oppspill. Den historiske tittelkampen på finsk jord, mot en amerikansk proffstjerne, kommer rett og slett ubeleilig for vår mann, siden han har gått hen og blitt forelsket.

Oona Airola spiller bokserens utkårne, som kommer mellom bokseren og hans ambisiøse trener og manager. Martin Scorseses kanskje beste film «Raging Bull» (1980), utspilte seg på 1940-tallet med Robert De Niro som Jake LaMotta. «Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv» er den vakreste boksefilmen siden nettopp den, men omtrent så ulik i temperatur og innhold som et boksedrama kan bli.

Det er i de små scenene at Juho Kusomanen viser seg som en fullbefaren filmskaper i første forsøk. Som da bokseren på sykkel skal besøke kjæresten og plutselig havner i et bryllup eller den ladede stemningen som oppstår mens Olli Mäki og treneren venter på penger fra en sponsor. Virkelighetens Mäki lever fortsatt og dukker opp som statist i en scene, i en perle av en film.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også «God islandsk film med strålende trøndersk foto»