Det er nok dekning for å kalle «Lyst» den drøyeste norske grøsseren som er laget. Psykodramaet med en krimforfatter i psykologisk ubalanse etter en voldtekt, kobler sex, vold og lemlestelse spektakulært og blodig.

«Lyst» er ganske nær ved å være ganske god, men for ujevn i spill og manus i den groteske koblingen av virkelighet og fantasi. Magdalena From Delis er filmens sterkeste kort i hovedrollen som traumatisert, drøy krimforfatter på alkohol og piller.

På to områder viser filmen at Severin Eskeland sannsynligvis har mer inne som sjangerfilmskaper enn filmen som helhet gir uttrykk for. I tillegg til at hovedrolleinnehaveren får en del ut av krevende materiale, er voldsscenene det beste/verste ved filmen. Det spekulative blodbadet er ganske godt utført og formidlet, men ikke godt nok forankret i historien.

Les også anmeldelsen «Bokseren som ble forelsket»

Filmen spiller ganske godt på forfatterens problemer med å skille fantasier og virkelighet. I et langsomt oppspill, viser regissør Eskeland ambisjoner og vilje til psykodrama i B-klassen, i en viss arv til Roman Polanski og Brian DePalma. Replikkene er ikke på nivå med volden, som når Sondre Krogtoft Larsen som psykiater på et av sine mange hjemmebesøk til forfatteren sier innsmigrende: «På medisinstudiet hadde jeg massasje i valgfag».

Det ser ut som om ideen har vært å piffe opp et seigt psykodrama med voldsscener uten like i norsk film. Blodbadet er i og for seg imponerende gjort, men det løfter ikke filmen i seg selv. Etter kinodebuten med «Snarveien» i 2009 skrev jeg at Eskeland sannsynligvis hadde verre ting inne. Her er det.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også «Her er årets beste skrekkfilm»