Kanskje noen savnet slagverket og de elektriske gitarene, spesielt i det mest rocka gamle klassikerne. Men det var helt tydelig glemt på tampen av den kanskje beste konserten Steve Harley har holdt i Trondheim.

70-tallshelten har vært i byen mange ganger med sitt Cockney Rebel, og holdt ekstatiske konserter der publikum mest har hørt sin egen allsangrøst. Morsomt det, et par ganger. Men det er minst like morsomt når det musikalske får spille hovedrollen.

Og det gjorde den virkelig, andre gang Harley brakte sitt akustiske band, med James Lascelles (piano/perkusjon) og Barry Wickens (fiolin, gitar og mandolin), til byen.

Slik opplevde vi Steve Harleys forrige akustiske besøk i Trondheim for fem år siden

Åpningskonserten på helgens Nidaros Blues rommet låter formidlet med høy konsentrasjon, lekne allsanginvitter og sprudlende gode historier mellom låtene.

Steve Harley startet som musikalartist i London før han i en periode med hektisk LSD-bruk skrev alle låtene på de to første klassiske Cockney Rebel-albumene. Han ble kjent som en arrogant sarkastisk ordkunster et sted mellom David Bowie og Bob Dylan.

På 80-tallet reetablerte han seg som familiemann og kirkegjenger, han brukte også to timer av sitt trondheimsbesøk i Nidarosdomen. Han skriver låter om livslang kjærlighet og om å forsone seg med hvordan livet ble, men samtidig beholde ungdommens gnist. Mange i den godt voksne salen kunne nok nikke gjenkjennelig i tekstlinjen Hold on to adolescent dreams, stay free and open fra nøkkellåten «Journey's End (A Fathers Promise)».

De «nyere» låtene (altså fra de siste 25 årene), som «A Stranger Comes to Town», «The Coast Of Amalfi», « A Friend for Life» (skrevet for Rod Stewart) og «(Star For A Week) Dino», fungerer flott i akustisk format

Det er nostalgi i lufta på en Harley-konsert, men disse låtene bidrar til at også blir en fullverdig «seriøs» musikalsk opplevelse. Harley stiller med 100 prosent dedikasjon og profesjonalitet, stemmen holder så det suser, 66-åringen er fysisk topptrent – og han har en smittende formidlingsglede.

Sist Steve Harley spilte på Nidaros Blues holdt han en gedigen allsangfest

Publikum tok imot ham med hengivenhet. I begynnelsen var nok majoriteten i overkant passive – bortsett fra iherdige, svært høylytte og fascinerende usynkrone sangbidrag fra bakre rader. Mot slutten sang alle med av hjertens lyst.

Harley sa til sammen bare ett ord, et norsk takk, mellom de fire første låtene – som blant annet inneholdt småslappe versjoner av de to klassikerne «Judy Teen» og «Mr Soft» – men han tok det solid igjen i forkant av «(Star For A Week) Dino». Fra da av var det ikke lenger tvil om at dette kom til å bli en spesiell opplevelse.

En bare halvveis innøvd versjon av Leonard Cohens «Suzanne» innledet etter pause. Den nakne og glødende fremførelsen ble et av mange høydepunkt på konserten. Leonard is gone, but Bob is still alive, fortsatte Harley – før en lekkert arrangert og fremført versjon av Dylans «She Belongs To Me».

Før selve låten fikk vi et annet av kveldens høydepunkter, fortellingen om hvordan Harley først nesten fikk hilse på en av sine stor helter Muhamed Ali, og så virkelig møtte Bob Dylan – for bare å dumme seg loddrett ut.

Harley er ydmyk og selvironisk, men også være arrogant som i gamle dager, som når han raljerer med publikummere med mer kraft enn tone i allsangstemmen.

Enkelte av klassikerne fungerer bedre elektrisk. Men hans kanskje beste låt «Sebastian» kan knapt gjøres bedre enn versjonen publikum fikk oppleve torsdag kveld.

Harley er herlig på de virkelig lange dynamiske dragerne. Men det var kanskje ikke tilfeldig at det ble blinket i hovedlystene i konferansesalen en 7–8 minutter ut i «Sebastian»? Klokka var halv elleve, og det var bare plass til én låt til.

Ekstranummeret var «(Come Back And See Me) Make Me Smile», selvfølgelig. Med euforisk allsang.