Den første spillefilmen til Izer Aliu bekrefter inntrykket av en løfterik og annerledes norsk filmskaper. Som hans kortfilm «Det gode livet, der borte» (2014) som ble vist på norske cinematek, er det visuelle uttrykket, miljøskildring og perspektiv filmens sterkeste kort, mens manus og spill er noe mer ujevnt.
«Fluefangeren» utspiller seg på en skole i en småby i Makedonia med store motsetninger, både blant barn og voksne. Handlingen starter etter valget, hvor det nyvalgte regimet gjør klart for ny rektor og nye lærere ved skolen.
Les anmeldelsen av den nye norske grøsseren «Lyst»
Filmen følger en lærer i ferd med å få sparken, fordi han var på feil side i valget, og hans konfliktfylte klasse, gjennom et døgn. Læreren tror at hvis han klarer å tvinge elevene til å holde fred med hverandre, kan han få beholde jobben.
Som studie i desperat forsøk på konfliktløsning i skolesetting har «Fluefangeren» flere gode, morsomme og effektivt dramatiske scener. Filmen hadde likevel tjent på en noe strammere ramme. Tidsrammen for handlingen er så lang at manuset blir mer teatralsk enn godt er.
Sammen med fotograf Nils Eilif Bremdal som også spillefilmdebuterer, forteller Aliu med en stil som viser ambisjoner og blikk for stemning og miljø. De faller imidlertid for fristelsen til å holde for mange scener gående litt for lenge. Det gjør at «Fluefangeren» framstår mer lovende enn helt god, men god nok til at Izer Aliu er en filmskaper å merke seg.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG