Syv kvinner, fra ulike verdensdeler og med ulik dødsårsak møtes i et rom de ikke helt vet hva er, men som leseren forstår er et slags venterom for å komme inn i dødsriket. Hva nå det er, blir en del av romanens diskusjon. De syv kvinnene «møblerer»

det tomme hvite rommet med å fortelle hverandre hvordan de døde. De deler og kommenterer også sine respektive livshistorier. Først når de har erkjent årsakssammenhengen mellom liv og død, kommer de ut av tomrommet og inn i døden.

Det er en historie om søsterskap, men overordnet stilles det mest eksistensielle spørsmålet av alle: Hva var livet? Hva er døden? Romanens innledes med et sitat fra Tolstojs «Ivan Iljitsjs død»: «Når jeg ikke finnes, hva finnes da? Ingenting. Men hvor vil jeg være når jeg ikke finnes?» Ytterligere litterær referanse i romanen er stadige henvisninger til den svenske vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg som på 1700-tallet utga flere verk som filosoferer over himmel og helvete. Disse referansene gir en ekstra dimensjon til romanen, men den hviler også godt i sin egen historie.

De syv fargerike damenes livshistorier er hver for seg en del av hendelser som speiler både ideologiske og aktuelle politiske spørsmål. Det handler bl.a. om Hitler,

om jøder, om transplantasjon, kreft, om utroskap og kunst, men overordnet om drømmer, svik og makt. I døden oppheves maktstrukturer og i dødens perspektiv endres perspektivene både på livet og

døden. Ingen har lenger makt eller utsettes for makt. Det er bl.a. det de syv kvinnene utfordrer hverandre – og leseren – på.

Jeg hadde kanskje ikke tenkt at en roman om døden skulle kunne være spennende – og til dels morsom, men Lindstedts roman er det. Den er fascinerende original i sin refleksjon om livet og døden, en magisk fantasi i ordets beste forstand. Men den er også realistisk i sin analyse av makt og

maktesløshet. Med andre ord befriende vanskelig å kategorisere. Men lett å fascineres over – lenge etter at en har lagt den fra seg.

Romanen er innstilt fra Finland til Nordisk råds litteraturpris.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN