Til å være en del av verden som angår oss alle og som ligger nær oss, er det lite fokus på østeuropeisk litteratur her hjemme. Dette bør Serhij Zjadfan i aller høyeste grad ha muligheten til å gjøre noe med, han er en av Ukrainas toneangivende forfattere, og er oversatt til femten språk.

«Anarchy in the UKR» ble utgitt i hjemlandet i 2005, og er den første ukrainske boken som er oversatt til norsk. Fortellingen er en reise gjennom ukrainsk historie, forfatterens egen oppvekst og gjennom et skakkjørt land.

Vi blir tatt med på en uforlignelig togtur, vi blir med forfatteren tilbake til hans oppvekst på 80-tallet, og vi blir med bak frontlinjene til de prorussiske opprørerne i 2014. Med dette som bakteppe har Zjadan skapt sterk litteratur, han skriver så vi kjenner den ukrainske vinteren på kroppen, lukta av kål og billig vodka rive i nesen, og han skriver fram vestlige identitetsmarkører på en, ikke bare nostalgisk, men også politisk smart måte.

Samtidig forteller han en historie som har klangbunn også hos oss: Ungdommelig overmot og usikkerhet er noe vi alle kan kjenne oss igjen i.

Dette er litteratur fra et brennbart område av Europa, og er en roman som gjerne kan leses sammen med Svetlana Aleksijevitsjs «Slutten for det røde mennesket» og Astrid Dypviks «Det var DDR.» Det dreier seg om livet i det postsovjetiske vakuumet.

Men romanen er langt mer enn en politisk fortelling, Zjadan skriver så flammene nærmest står opp fra sidene, det er rått, poetisk, og språket har en driv jeg ikke kan huske å ha lest på en stund. Oversetter Dagfinn Foldøy bør få en pris for denne bragden. Zjadan framviser en freidig, pønkete innstilling, både i forhold til språk og til leken med litterære sjangere.

«Anarchy in the UKR» er en litterær opplevelse av de sjeldne, og gir et innblikk i en betent og aktuell konflikt. Det er ikke så ofte en bok føles som viktig. Denne gjør det.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN