Konserten som åpner Trondheim jazzfestival er en feiring av comebackalbumet «Nye låta» – som var Terje Nilsens retur til rampelyset etter et år i et personlig helvete.

Terje Nilsen (66) var utslitt fysisk og psykisk, og stengte seg inne i leiligheten sin i Bodø, i selskap med litt for mye alkohol og litt for lite annet.

Den begavede artisten og visekunstneren har aldri vært spesielt sosialt utagerende eller noe til arbeidsjern. Men nå hadde han nådd bunnen.

Skrev selvutleverende låter

Et sykehusopphold og gradvis opptrapping av hjernetrim og fysisk aktivitet hjalp på. Gode venner og kolleger pushet på for å få ham i gang. Og så kom ideene til låter. På «Nye låta» fra i fjor serveres bittersøte livsanskuelser fra en mann med som har hatt sine fighter med livet. Som i åpningslåten «Nåla i veggen»:

Æ gjespa og strekk` mæ og kika i været

Og tenke på alt æ` ke lenger ska drekk

Og kjenn at æ slett ikke savna det heller

Han Tykje va` raus da det gikk som det gikk

- Jeg har fått ros for å være selvutleverende. Det er vel sånn at en tror alle andre har det greit, men folk flest har sine utfordringer. Det er alltids noen som kjenner seg igjen, sier Nilsen.

Låtskriving er god rehab

- Å skrive låter er en fin form for rehab, jeg kom meg greit til hektene, sier Terje Nilsen. – Det innebar jo fysisk trim også, i og med at et filmteam dokumenterte arbeidet med plata. De trengte aktivitet filmet fra flere vinkler, og selv om jeg ikke gjorde annet enn å sulle hjemme, fikk det sin effekt.

- Når du må stå opp fra senga 15 ganger for at filmteamet skal få alle sine vinkler, blir det jo som 15 armhevinger det, humrer Nilsen, på telefon fra Bodø. Han holder seg helst i hjembyen, og tar i hvert fall ikke fly. Men han holdt to konserter i Bodø i høst og følger nå opp med sin første konsert i Trondheim på 11 år. Det blir hans eneste konsert i 2017.

Nilsen flyr aldri

En av grunnene til at han sjelden opptrer, er at han ikke liker å fly.

- Nå får jeg en kamerat til å kjøre meg nedover i bil, tar det i to dagsetapper, med en overnatting på Fru Haugans Hotel i Mosjøen. Det blir som en ferietur dette, sier Nilsen – som mener det var naturlig å velge Trondheim denne gangen.

- Jazzfestsjef Ernst Wiggo er flink til å overtale, og så er det jo to trondhjemmere som er helt sentrale i plata og det nye bandet, Bjørn Nessjø og produsent Steinar Krokstad.

Bandet er flott. Noen kjenner jeg godt. Men Sambandets gitarist Gunnar Pedersen hadde jeg aldri spilt med før, og det er jo utrolig å få jobbe med ham.

Duettproblemet er løst

- På albumet er det duetter med Åge Aleksandersen, Bjørn Sundquist og Helge Jordal. Hvordan løser du det?

- Ei trøndersk jente blir min duettpartner. Foreløpig vet jeg ikke engang navnet. Men jeg stoler på Bjørn, sier Terje Nilsen, som oppsummerer resten av repertoaret slik:

- Mye av det nye, men det mest kjente gamle også. Det er ikke vanskeligere enn det.

40 år siden debutalbumet

Det er i år 40 år siden debutalbumet, som blant annet inneholdt hans fortsatt mest kjente låt «Mjelde».

- Jeg skrev den allerede i 72–73. Halvdan Sivertsen rakk gi den ut før meg, og hans versjon ble mest spilt på radio.

Terje Nilsen oppdaget rock som guttunge med The Beatles, jazz med platene storesøsteren brakte med seg hjem fra sjøen, og beskriver seg som musikalsk altetende.

Tekstmessig er hans største inspirasjonskilder de gamle norske, Alf Prøysen, Vidar Sandbeck - og Otto Nielsen som han digger både som tekstforfatter og låtsnekrer.

«Grønnmalt benk» burde ljomet i byen 17. mai

- Er det virkelig ingen som har laget en janitsjar-versjon av Otto Nielsens «En grønnmalt benk i parken»? Det er jo en flott marsj – den burdet ljomet over hele Trondheim 17. mai.

Nilsen blir av noen ansett som stort talent som aldri utnyttet sitt potensial, en type som liker bedre å diskutere verdensproblemer over en øl på en hjemlig pub enn å turnere.

- Nja. Jeg har aldri sittet mye på pub, selv i perioder jeg har drukket mye. Nei, det er vel mer at jeg er den jeg er, jeg liker bedre å skriver låter og jobbe i studio enn å opptre.

- Du har også en gjenkjennbar selvironisk stil, og en humoristisk brodd i det meste du skriver ...

Flertydig enkelhet – som Newman

- Jeg har alltid vært sånn, det sier i hvert fall dem som har kjent meg lenge. Jeg beundrer Randy Newman, som kan kunsten å skrive filosofiske og ambisiøse tekster med så enkle ord og begreper at jeg med min ungdomsskoleengelsk skjønner dem.

- Denne flertydige enkeltheten er noe du selv også etterstreber?

- Ja, men det er ikke noe jeg tenker på mens jeg skriver. Det ligger i bunn, som et naturlig premiss, sier Terje Nilsen.