I 2017 er det nemlig såpass til tempo og naturlig rytme og så få dødpunkter i Korsvika.

Oppsetningens kraftsentrum er Håkon Sigurdsson, landets mektigste mann på tampen av 900-tallet, med hovedsete nær nøyaktig der stykket spilles over tusen år senere.

Lavrans Haga er en herlig potent Håkon Jarl, enten han kommer svømmende inn fjorden for å sjarmere treller og forulempe potensielle hustru-emner, eller kjemper i slaget som skal gjøre ham til sjefen ikke bare for trønderne, men for nordmenn i 16 fylker – større makt enn noen norsk hersker før ham.

Se stort bildegalleri fra forestillingen.

Han er bra også som godt voksen mann, når makten og potensen har krympet, men han fortsatt bruker besvergelsen om at han har hengivne undersåtter i 16 fylker. I mellomtiden har det gått over 50, til dels svært turbulente, år - men for publikum bare drøyt 80 minutter.

«Håkon og Kark» var allerede i utgangspunktet et effektivt fortalt stykke, men regissør Catrine Telle har helt tydelig hatt ambisjoner om fortetning og tydeliggjøring i sine to år som regissør.

I 2017 fremstår «Håkon og Kark» som et kompakt spel. Her er det action og innhold fra begynnelse til slutt. Alt er kronologisk fortalt, og vi går rett i handlingen, i Håkon Jarl og hans trell Karks barndom, fra de blir født i samme natt til deres hoder ender på staker. Kløktige dramaturgiske grep gjør at handlingen og personene er lett å holde rede på til tross for den effektive fortellerstilen.

Det er mye å glede seg over, mange store scener og små detaljer å studere. En favorittscene for undertegnede, er når maktmennesker i Trøndelag er samlet til ting, og Tora fra Rimol manipulerer delegatene fra misnøye til støtte til Håkon Jarl. De frie trønderske bønder er truet av uår og ytre fiender som jerv, bjørn og svensker, og alle klager sin lokale nød i et åpenbart apropos til en mer moderne prosess med å samle Trøndelag.

Energien, tempoet og timingen i denne scenen er et ypperlig bilde på kvalitetene i «Håkon og Kark». Der mange (eller for å være helt ærlig: de fleste) spel drar seg møysommelig av gårde via tankefullt poetiske sidehistorier og lange pauser med kaffe, klestørk og lefse, peiser «Håkon og Kark» av gårde.

Alt det kjedelige, alle omstendeligheter er strøket. Her er blod, latter og tårer i stort sett sømløse overganger mellom intime scener og masseopptrinn.

En del er endret i selve stykket. Mest i starten. Og til det bedre. De største rollene ivaretas av de samme skuespillerne som i fjor, med Daniel Adolfssons lojale og ettertenksomme Kark som en fin kontrast til Håkon, og Endre Hellestvedt som en herlig karikert Olav Tryggvason.

Som i de fleste historiske stykker er det kvinnene som står for fornuften, her med Marte Stolps sterke Tora-skikkelse og Tuva Børgedotter Larssens som Karks hengivne Anna. Sistnevnte er også stykkets store vokale beholdning.

Både selve musikken og fremføringen er blant styrkene til «Håkon og Kark», så får en ta med på kjøpet at ikke alle sangprestasjoner er like sterke. I en oppsetning med et hundretalls amatører er det heller ikke til å unngå at det forekommer både overspill og nøling.

Underet i Korsvika: Les anmeldelsen av fjorårets oppsetning

Når kvaliteten og intensiteten øker i mange ledd, er det heller ikke til å unngå at nye svakheter avdekkes. For undertegnende synes det klart at det er forbedringspotensial i de tre dansende nornenes funksjon i forestillingen, og likeledes rollen til spåkonen Liva. Men skalden Einar Skåleglams rolle i handlingen er løftet; det samme er den overordnede tematikken.

«Håkon og Kark» har handling fra andre tider, men budskapet er dessverre tidløst. Samme om det er den ene religionen eller den andre, om det er den gamle herskeren eller den nye. Det er uansett makten som rår, og den lille kvinne og mann som må unngjelde.

«Gud vil det æ vil», sier Olav Tryggvason på spørsmål om han ikke bør vise nåde i sitt oppgjør med de gamle herskere.

«Håkon og Kark» viser krigens konsekvenser, blant annet når barn blir soldater. Den ene sentrale slagscenen glir effektivt over i «sakte film» med stiliserte voldsutgytelser, like effektivt som når et blot «fryses».

I en fortelling der det vanskelig kan bli «happy end», finnes likevel optimistiske tråder; ikke minst i et sterkt musikalsk øyeblikk som viser alliansen mellom den hedenske sjamanen Liva og kristne Anne:

Det er ikke hva du tror på som er det viktige, men styrken i troa.

Anmeldelsen er basert på generalprøven, som var preget av sol og sommer.

Kjærlighet mellom treller: Daniel Adolfsson og Tuva B. Larsen er flotte som kjæresteparet Kark og Anna. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen
Blod, tårer og latter: Det er sterke følelser i Korsvikaspillet. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen
Karikert Olav: Endre Hellesteveit er en karikert og herlig Olav Tryggvason. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen