Chiles nye wonderboy Alejandro Zambras roman har gått sin seiersgang verden rundt, og høstet mye skryt. Det er fortjent. «Usedvanlig», «vittig, kynisk og øm», «total knockout» sies det at «Bonsai» er. Sant og visst. Men å selge den som «en ulykkelig kjærlighetshistorie med Romeo og Julie-dimensjoner» er likevel drøyt.

«Romeo og Julie» er ennå etter 400 år en del av folks bevissthet og referanser. «Bonsai» blir nok litt fortere slukt av historiens mørke.

Romanen - 70 sider med mye luft - er ganske visst sjarmerende. Fortellingen om Emilia og Julio er både raffinert, øm og omtrent alt som ellers sies om den. Dessuten trist, for når historien starter er Emilia allerede død, og Julio er alene. Det har han vært i mange år, for forholdet tok slutt, men det gjorde visst ikke kjærligheten.

Vi møter dem som helt unge. Mange forhold har det vært underveis, både for ham og henne, både før og etter, men ingenting kan måle seg med det som de to hadde sammen, sies det.

Hva som gjorde forholdet så spesielt får leseren aldri taket på, og akkurat det burde være en viktig dimensjon ved en roman om den store kjærligheten, og hvorfor alle lesere overser det, er en gåte. Men hva romanen taper i dybde tar den altså igjen på sjarm. Det er heller ikke vanskelig å like måten forfatteren bygger opp fortellingen om Emilia og Julio, fra de ligger sammen den andre gangen og Julio lyver den første gangen (om at han har lest Marcel Proust), til de blir borte for hverandre.

Vi følger dem, henne til Madrid, ham inn i litteraturen. Og her, allerede halvveis i denne korte romanen, løser fortellingen om den store kjærligheten seg opp, uten at noen av fragmentene gir glimt inn i annet enn to unge menneskers famlende forsøk på å bli seg selv.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR