Fra balkongen sin i Oslo satt filmregissøren Ole Giæver fra Tromsø og funderte over livets små- og store spørsmål. Nå kan du se hverdagen hans gjennom ett år på kino i filmen «Fra balkongen», hvor han både har regi og spiller seg selv.

- Jeg satt en dag på balkongen og dagdrømte, også tenkte jeg at det var et veldig fint sted. Nettopp fordi man ofte sitter der alene og tenker på de store spørsmålene i livet.

Giæver kom da på ideen om å bruke balkongen som et slags anker i filmen, hvor han har hverdagslivet inne i leiligheten og det store perspektivet ute.

Ikke rockestjerne

- Jeg husker da jeg var 16 år, og så en film om bandet «The Doors». På et tidspunkt sier Jim Morrison at du må leve livet ditt på en måte slik at du kan basere en film på det. Da tenkte jeg at jeg kanskje må bli rockestjerne og leve et dramatisk liv, sier filmskaperen.

Etter hvert som han selv ble eldre og begynte å lage film, fant han ut at det går an å lage film om et vanlig menneskes liv.

- Vi har alle noe som er særegent og genuint, og det finnes noe i oss alle som er allment og universelt, som også er viktig å fortelle om. Jeg hadde lyst til å rette kameraet mot meg selv, og vise det i mitt liv som også kan treffe eller berøre andre mennesker.

- Grip øyeblikket

Tanken med filmen er at seeren skal inviteres til å reflektere over sitt eget liv.

- Bortsett fra at jeg er filmskaper, lever jeg et ganske udramatisk liv, men det handler om å se på alle øyeblikkene som hverdagen består av. De som er meningsfulle blant alt det som bare raser av gårde.

Giæver trekker frem et eksempel fra filmen hvor han skal lære datteren å sykle.

- Når du er i den situasjonen er du gjerne frustrert, men når du trekker deg ut av det og ser det på film – ser du at det inneholder ganske mye mer.

Vanskelig å være seg selv

I tillegg til å ha regi, spiller også Giæver selv i filmen. I hans forrige film «Mot naturen» som kom i 2014, spilte han også, men da en fiktiv rolle. Han forteller at den største forskjellen har vært at han nå skulle spille seg selv.

- Det er alltid mye vanskeligere å være naturlig og å være seg selv. Jeg visste jo ikke helt hva som kom til å skje, men det var det som var interessant. Det var annerledes fra alt jeg har gjort tidligere.

I tillegg til seg selv, er kone, barn, søsken og foreldre med i filmen. Han forklarer at det var viktig å ha klare rammer og regler rundt eksponering i en film.

- Spesielt når man bruker barn. De har ikke samme mulighet til å beskytte seg selv eller si ifra hvor grensen skal gå.

- Jeg og kona mi har snakket mye om hvordan vi skal ivareta dem. Det har vært viktig at de ikke skal fremstilles på en falsk måte, fortsetter han og understreker at barna følte seg trygge og ivaretatt under innspillingen.

- Jeg hadde lyst til å rette kameraet mot meg selv, og vise det i mitt liv som kan treffe eller berøre andre mennesker. Foto: jens petter søraa, Adresseavisen