Den thailandske filmen Pop Aye har allerede vakt oppmerksomhet langt utenfor hjemlandets grenser. Dramafilmen om kjærligheten til en elefant har blant annet vunnet priser under Sundance Film Festival og på den internasjonale filmfestivalen i Rotterdam. Regissør Kirsten Tans debut som langfilmregissør er så absolutt en vakker liten sak.
Den middelaldrende arkitekten Thana har blitt akterutseilt av sin egen samtid. Hans bygninger er ikke lenger moderne, og kona har erstattet ham med en dildo. Thana føler seg stadig mer overflødig, men en dag møter han igjen en elefant han kjenner fra før. Sammen legger de ut på vandring, mot den landsbyen der de to en gang vokste opp. Det blir en roadmovie, en slags blanding av «Easy rider» og «Rasmus på loffen». Men her er munnspill byttet ut med kredittkort og smarttelefon.
Nymotens duppeditter til tross, her finner vi fortsatt mye av den klassiske vandrerhistorien. Radarparet møter politi, fant og transvestitter på turen gjennom smilets land. Og om munnen din ikke former seg i et eneste flyktig smil der i kinomørket, har du ikke hjerte for verken mennesker eller elefanter.
Det er en humoristisk og rolig fortelling som tar seg god tid. Ved hjelp av mye stillestående kamera og lav klipperytme glir historien av gårde. Det blir er en fortelling som sjelden er forutsigbar.
Historien om en mann som har funnet roen med en elefant kunne enkelt ha blitt til en nostalgisk klisjé. Det er den ikke. Filmen er varm og vakker, mye takket være Thaneth Warakulnukrohs fabelaktige rolletolkning. Hans smått forvirrede framtoning og vemodige blikk gjør at det er vanskelig å ikke bli rørt. Ikke til tårer, men man føler seg merkelig dyster etter å sette denne 104 minutter lange produksjonen. En nærmest nydelig debut, som er vel verdt en liten kveld i kinosalen.
Anmeldt av STEFAN KALISKI
