To unger rømmer fra et barnehjem på landsbygda for å søke lykken i Paris. Victor vil bli oppfinner, mens Felicie vil ikke annet enn å danse. Den lille rødtoppen ønsker seg inn på hovedstadens ballettskole, men hennes klær og stand gjør drømmen umulig. Derfor begår hun identitetstyveri. Den vesle jenta skriver seg inn på skolen under falskt navn. Navnet tilhører til gjengjeld en pike som kommer til å bli hennes argeste rival, Camille Le Snobb. Men alt går ikke slik hun hadde ventet seg.

Som publikum er det derimot lett å skjønne hva som skjer. Handlingen er forutsigbar. Kanskje noe av det mest forutsigbare som noen gang har blitt festet til et lerret. Manusforfatterne eier ikke et fnugg av fantasi. Her er alt kopiert direkte fra «Askepott», «Oliver Twist» og «Billy Elliott», mens moralen i fortellingen bygger på «The american dream». Alle kan lykkes så lenge de har talent, uansett hvilken klasse de tilhører. Overklassen er slemme, og arbeiderklassen er de snille. Det er sympatisk, men fryktelig uoriginalt.

LES OGSÅ DENNE ANMELDELSEN: Brannmann Sam forsvinner i mengden

Karakterene er endimensjonale og mindre begavede individer. En av dem, en stor, kotelettliggnede skikkelse, med bein som mest av alt ligner på to grønne bønner, må være moden for lukket avdeling. Når han ikke roper «La, la, la, la» på teatralsk vis, lovpriser han Fru Snobbs Entrecote.

Det er tydelig at det er lagt lite arbeid i oversettelsen av replikkene. Her snakker barna som om de spiller i et Fjernsynsteater fra 1960-tallet. De sier «lille frøken» og «husholdersken», uten at noen ser ut til å reagere nevneverdig på det. Det stinker Disney channel og Google translate lang vei.

Dubbingen er også helt merkelig. Anders Byes høres mest av alt ut som om han prøver å selge en vaskemaskin i en eller annen reklame. Han snakker begeistret, høyt og fort. Hele tiden. Det er et mareritt å høre på, og gjør nok sitt til at de mest skjøre foreldrene blir nødt til å forlate salen. Ellers møter vi en ung sjarmør med overdreven russisk aksent. Og plutselig, inn fra ingensteds, en postmann som fører tankene tilbake til Terje Strømdahls irriterende franske kokk. Det er greit med overspill, så lenge det er bra.

Riktignok heves nivået av Anders Hatlo, som er fortellerstemmen i 4-stjerners middag, og Anette Hoff, men det er ikke nok til å redde produksjonen. Animasjonen er billig, og minner mest av alt om noe du finner i et middelmådig Xbox 360 spill. Det skal sies at musikken ikke er så verst. Det er likevel ikke nok til å redde «Ballerina». Dette er og blir en produksjonen som baserer seg på gamle klisjeer, haltende animasjon og et ellers begredelig manus.

Anmeldt av STEFAN KALISKI