Samuel døde for noens synder, men hvems?
Jon Fosses tekst «Homelessness» knyttes i «I, Pilgrim» sammen med den skotske komponisten Alisdair Nicolson lyriske og folkemusikkinspirerte musikk.
I Nidarosdomen fredag kveld, som i uroppføringen på Orknøyene tidligere i år, ble dette fremført av TrondheimSolistene og koret BBC Singers, med solistene Simon Bailey og Ann Helen Moen.
Den evigunge middelaldersalmen «Salve Regina» er konsertens klangbunn både tekstlig og musikalsk. Den anvendelige kveldshymnen er gjennom århundrene vært i bruk så vel til skipsdåp som salme ved reisens slutt. Særlig da det siste.
Åpning med klump i halsen
Og akkurat denne skipsreisen ender avgjort i moll. Vi følger det unge paret som det ikke er plass til på herberget. Hun er gravid, de er ikke gift, det er ikke plass til dem verken på øya de kommer fra eller øya de kommer til. Men det ordner seg for dem – de får til slutt tak i en båt når de trenger det, et fint hus når barnet fødes.
Sterkere festivalfølelse på Olavsfestdagene
Assosiasjonene kommer raskt til så vel nordiske folkeforflytninger til sjøs i eldre tider, Maria og Josef – og flyktninger i vår egen tid. Men Fosses verden er ikke svart-hvit. Dette er også historien om en mann som ikke tar et nei for et nei, og det følger død i kjølvannet både av hans seire og nederlag.
Da parets førstefødte sønn Samuel blir funnet druknet er det kanskje til pass for dem?
Koret, historiefortellere, moralens voktere og vel også bygdedyret, feller sin dom og mannen møter sin skjebne. Vi andre kan muligens se flere dyp i Fosses enkelt fortalte historie med tre fortellerstemmer.
Vi finner det i hvert fall i den medfølgende musikalske odysseen, som starter som en bølgende skipsreise over nordlige farvann. Det noe kjølig kontrollerte må etter hvert vike plassen for kantete konfrontasjoner, mens aggresjonen til slutt ebber ut i resignasjon og melankoli.
Nå fører alle veier til Nidaros
De rent instrumentale partiene hadde naturlige høydepunkter i de mest lyriske og melodiøse partiene, det var lange sekvenser å drømme seg bort i, lekne detaljer å våkne til. Som da solofiolinen i noen sekunder lekte hardingfele. Katedralrommet virkelig ble fylt da koret kom inn med all sin kraft. Dynamikken mellom kor og orkester fingerte utmerket.
Sangsolistene bar imponerende i kirkerommet. Ann-Helen Moens uskyldsrene sopran sto godt til Simon Baileys mer temperaments- og hemmelighetsfulle uttrykk. De korte sekvensene da de to solistene, og bare dem, sang sammen var blant konsertens mest intense øyeblikk.
We too must stay somewhere
It’s impossible not to hage
anywhere to stay
Nicolsons musikk er som skapt som meditasjonsgrunnlag under katedralens velvinger, til at vi kan skape egne bilder og sammenhenger. Det kan fungere litt forstyrrende å samtidig følge Fosses tekst i et programhefte, spesielt ettersom teksten er såpass forandret i prosessen og det er originalteksten som er trykt. Mange ble sittende og bla, lete seg frem til hvor i teksten vi befant oss.
Men så er også Fosses tekst en meditasjon å dikte videre på. Verken tekst eller musikk gir svar, begge skaper undring.