Det er lett å glemme hvilken unik, uforlignelig filmskaper Aki Kaurismäki er. Ikke bare i finsk og nordisk sammenheng, men i filmhistorien. Få av dagens filmskapere har et så særpreget blikk og uttrykk, næret av fransk svart-hvitt-film, rock'n roll, tango og brune buler med triste, levende ansikt.

60-åringen har truet med at «Den andre siden av håpet» blir hans siste film. Det gir i så fall ekstra grunn til å nyte hans uforlignelige bildefortelling. Filmen er den andre filmen i det som var tenkt som en trilogi om flyktninger og immigranter i Europa. Den første, «Le Havre» (2011) utspilte seg i Frankrike rundt en afrikansk flyktning. «Den andre siden av håpet» følger en syrisk asylsøker fra ankomst til Finland som blindpassasjer på et lasteskip.

Les også Martin Nordviks anmedelse av «Mannen uten minne»(2002)

Hva har så Aki Kaurismäki å bidra med i en film om et av de store temaene i Europa og verden i dag? Ganske mye, viser det seg. Delvis fordi Kaurismäki så til de grader er seg selv lik. På flere måter er finnen vel så nostalgisk som Lars Saabye Christensen, men filmskaperen lar på særpreget vis det nye og gamle Finland møtes i bildene og historien.

Dermed får vi et flyktningdrama som er umiskjennelig kaurismäkisk, med finske typer og rammer typisk for hans univers og stil gjennom over 30 år som filmskaper. Samtidig er deler av historien er spunnet rundt en asylsøker fra Aleppo som har fått det meste av familien drept og ikke vet hvor søsteren befinner seg.

Den finske hovedpersonen i historien er en klassisk Kaurismäki-figur: En aldrende, omreisende skjorteselger, som i filmens første scene gjør det slutt med kona. For så å selge skjortelageret, satse pengene i poker, med som mål å skrape sammen penger til å satse i restaurantbransjen.

Historien er interessant og aktuell, men det er ikke intens sosialrealisme som er saken. Måten historien fortelles på, gir nytt blikk på tematikken. I herlig dynamikk mot gamle biler, slitne menn og kvinner med store, medfølende øyne får vi tilværelsen som asylsøker skildret på kaurismäkisk vis.

Sherwan Haji er flott som hjelpetrengende asylsøker i et for ham rart land. På asylmottaket råder en kommende venn fra Irak vår mann til å være blid. Med ett viktig unntak: «Ikke smil på gata, da tror folk du er gal», formaner han.

«Den andre siden av håpet» kan sees som Kaurismäkis erkefinske variant over lignende setting som i Rune Denstad Langlos «Welcome to Norway». Viktigste forskjell er at Kaurismäki som regissør og forfatter går lengre i flere retninger og lar bilder, miljø og typer tale mer for seg selv.

«Den andre siden av håpet» er ikke den beste filmen til Kaurismäki, men den er finere og bedre å se på enn det meste som kommer på kino for tida. I detaljer, tone og stil er den sorgmunter, poetisk og humanistisk tilnærming til et av de store spørsmålene i vår tid.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av «Baby Driver», sommerens beste actionfilm