Hjorth hadde på forhånd varslet at hun ikke ville svare på spørsmål om boken Fri vilje, som ble lansert denne uken til stor overraskelse for mange. Det skriver Aftenposten.

Klassekampens Mimir Kristjansson, som intervjuet Hjorth på scenen, prøvde likevel:

- I dag foregikk den første statsministerduellen mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Likevel tror jeg den aller største nyhetssaken i Norge i dag er at din søster skal gi ut bok, som hun kaller et romansvar til Arv og miljø. Det er hennes versjon av de begivenhetene du beskriver, og hun beskriver også hvordan det er å bli utlevert i en roman. Hva tenker du om å få et slikt romansvar?

- Jeg har ikke lest intervjuet med Helga i Aftenposten, fordi jeg har vært på vei til Haugesund. Så jeg vet ikke hva hun sier. Men jeg har lest romanen. Den er jo et interessant innspill i debatten.

- Det har vært mye snakk om hvorvidt kunstnere kan tillate seg hva som helst og det å bruke romanformen ... altså Strindberg var kjent for å si, hvis han var uvenner med noen: «Du møter meg i min nye roman». Det å svare i en form som gir så stor frihet som romanen gjør, det tenker jeg er interessant. Men jeg vil ikke kommentere hennes bok. Det er ikke min oppgave, sa Hjorth.

Ble startskudd for debatt

I Arv og miljø beskriver Vigdis Hjorth mennesker og hendelser som er gjenkjennelige i det virkelige liv. Romanen handler om konflikten som oppstår når fire barn skal fordele en arv bestående av to hytter på Hvaler. Samtidig mener hovedpersonen Bergljot at hun ble seksuelt misbrukt av faren da hun var barn. Utgivelsen ble startskuddet for en stor debatt om bruk av levende modeller i litteraturen.

Romanen er blitt en stor suksess, og har solgt over 100.000 eksemplarer. Men Hjorths familie har følt seg utlevert. Denne uken kom altså søsteren Helga Hjorths svar. I boken gir søsteren en annen versjon av familiebegivenhetene. Også hun er – i likhet med Vigdis – nøye på å presisere at det hun har skrevet er en roman.

Les anmeldelsen av «Arv og miljø» her.

Fant ikke ut om misbruket i psykoterapi

På scenen i Haugesund fikk Hjorth også flere spørsmål om hovedpersonen Bergljot i Arv og Miljø. Hjorth snakket om hvordan man kan bruke glemsel som overlevelsesstrategi. Og hun avviste at minnene hadde kommet til Bergljot etter at Bergljot hadde gått i psykoterapi.

- Det er en veldig stor feil å tro det. Bergljot fant ut dette av seg selv. Hun sitter og skriver et skuespill, og får underlige smerteanfall som hun ikke forstår. Hun noterer tidspunktene, og ser på hva hun har skrevet når hun får anfallene.

Hjorth fortalte at Bergljot deretter begynner i psykoanalyse for å finne ut hvordan hun skal håndtere sin nye innsikt.

Hjorth pekte også på andre forhold, som at Bergljot er den eneste av søsknene som får vite at moren er utro. Underforstått: Fordi faren har misbrukt Bergljot, vil hun ikke reagere negativt på at moren bedrar faren.

Som tilhører i Haugesund kunne man få inntrykk av at Hjorth snakket om seg selv, da hun detaljert forklarte hvordan hennes romanfigur hadde tenkt. Selv har Hjorth aldri villet kommentere hvilke deler av romanen som eventuelt er basert på virkelige hendelser.

Forbauset over mottagelsen

Kristjansson fra Klassekampen forsøkte også å bore i forholdet mellom virkelighet og fiksjon i Arv og miljø.

- Er du overrasket over mottakelsen den har fått?

-  Ja, jeg er forbauset. Noen forfattere bruker navn på eksisterende mennesker, eller sier i intervjuer at de har skrevet helt sant. Det har jeg aldri gjort. Jeg skriver romaner, og ser ikke på boken som virkelighetslitteratur i det hele tatt. Jeg mener den ligger tett opptil resten av forfatterskapet mitt, sa Hjorth, og la til:

- Jeg tror at hvis boken hadde kommet ti år tidligere, før Knausgårds Min kamp, hadde den ikke blitt lest slik i det hele tatt.

- Men det er ting her som du har opplevd?

- Når man skriver, kommer man ikke utenom seg selv, like lite som man kommer utenom alfabetet. Men en roman er en litterær konstruksjon. Jeg tror man må ha erfaring med å skrive for å forstå det. Jørgen + Anne = santer min mest selvbiografiske bok. Men der skriver jeg for eksempel inn en annen jente som var forelsket i Jørgen, fordi romanen krever det.

Krevende med innsatte i Sandefjord

Hjorth pekte også på at det at noen kan kjenne seg igjen i en bok nesten ikke er til å unngå.

- Det mest krevende var romanen 30 dager i Sandefjord. De som var der, kunne ikke velge å sitte der sammen med meg. Så der er det virkelig samlet mange personer i én. Erfaringen av avmakt er det viktige å formidle. Kanskje er det et par av de innsatte som kan kjenne seg igjen i boken. Men ingen utenfor vil kunne kjenne igjen dem, mente Hjorth.

-Når Aftenposten i en artikkel gikk i gang med å bevise hva i Arv og miljø som er ekte eller ikke, er de med på å skape et problem som ikke fantes?

- I hvert fall er det helt umulig. Som Tove Ditlevsen sier: Man kan ikke si hvor mye som er løgn og hvor mye som er sannhet. Det går opp i en høyere enhet. Man må begynne med et dilemma man har opplevd, og så kan man forske på det. Forskerprosessen blir romanen, sa Vigdis Hjorth.

Etter sceneintervjuet i Haugesund forsvant Hjorth raskt fra lokalene. Pressekontakten fra forlaget sa at hun ikke ønsket å svare på spørsmål.