Leeds-bandet Alt-J er svære i hjemlandet, de høster priser, fyller store arenaer og var høyt oppe på Glastonbury-plakaten så sent som i sommer. Her hjemme har de imidlertid knapt skapt en krusning med sin kunstpop og folktronica, én fattig uke på 13. plass på VG-lista er fasit etter tre album.

Populariteten i hjemlandet er ikke en selvfølge, Alt-J skal ikke beskyldes for å søke de billigste løsningene i musikken sin. Sirlig, kompleks popmusikk med egenrådig melodiføring, og tekster med obskure referanser til alt fra matematikk til historie, litteratur og film.

Mitt første møte med bandet var låten «Fitzpleasure» fra debuten «An Awesome Wave» (2012), og følelsen av å ha kommet over en skatt var sterk. Etter hvert har jeg fått et mer motsetningsfylt forhold til bandet.

Et band som, sine fortsatt lyse øyeblikk til tross, er litt for forelsket i sine egne finurligheter, som ofte vender seg litt for mye innover for min smak. Nerdete på litt feil måte - detaljfiksert, referansetungt og komplekst  - på sitt verste nær en parodi på et kunstskoleband. Kontekstuell dybde eller pretensiøst nonsens? De lærde strides, som det heter, det samme gjør lytterne. Alt-J tiltrekker seg både kjærlighet og hat i rikelig monn. Det gjør dem i det minste til en interessant headliner, om ikke en åpenbar eller bombesikker en.

I starten blir vi først og fremst fjetret over det lekre lysdesignet, og det holder nivået kvelden ut. Bare dét en god grunn til å ha dem til slutt i stedet for tidlig på kvelden. Vi har vel ikke sett fetere lys på Pstereo, kanskje med unntak av Sigur Rós og The Xx?

Da er det ikke like lett å være imponert over det musikalske hele veien. Til å være et band med såpass mange morbide og sexrelaterte tekster, er Alt-J så musikalsk aseksuelle at det ofte tipper over i det kjønnsløse. Joe Newmans mumlende og nasale stemme har sine kvaliteter, men noen karismatiker er han ikke – og live forsterkes det bleke inntrykket gjennom bandets anonyme, sjenerte og stive framtoning på scenen.

LES FLERE SAKER FRA ÅRETS PSTEREO HER

Men de kan spille, og triller (det er dét Newmans gitarspill er – trillende) fram låtene med metronomisk presisjon og behersket ro. Lenge på det jevne, småfine og småkjedelige – men det kommer perler innimellom. Som ferske «Relaxer»s beste låt, «In Cold Blood», mens sydlandske «Dissolve Me» har en umiddelbar og utadvendt tydelighet som kler dem.

To tredeler ut i konserten truer imidlertid det hele med å falle fullstendig sammen. Først gjennom en «Matilda»-versjon som er så dvask og blodfattig at den knapt kravler seg over scenekanten, deretter gjennom konsertens absolutte bunnpunkt – garasjerockforsøket «Hit Me Like That Snare». Dette har de verken energi, guts eller hofter til, ikke på langt nær. Det er fullstendig krise.

Når det låter som mørkest, redder de likevel seg i land med æren i behold på et vis, gjennom en avslutningsrekke det er vanskelig å argumentere mot:

«Fitzpleasure» er en av de mest genuint originale og overrumplende poplåtene fra de siste ti årene. Så dristig og god-snål at den fortsatt treffer som ei slegge. Hvorfor tar de ikke sjanser som dette oftere?

Den nesten 22 Pistepirkko-aktige «Left Hand Free» er en mye mer vellykket avstikker inn i mer rocka territorium, her spiller de mer på sine styrker – og så selvsagt «Breezeblocks», en oppvisning i elegant pop og bandets største hit, til slutt. Publikum, nå merkbar færre enn under konsertstart, har fått det de kom for og virker sånn passe fornøyde.

Så er jeg usikker på om det er en genistrek eller dårlig gjort mot bandet å sette på Abbas «Dancing Queen» over anlegget rett etter at de går av scenen. En låt som er nær antitesen til det vi har hørt de siste 70 minuttene. Og som heldigvis tar livet av den overhengende lysten til å gå hjem og lese ei fagbok, eller gå for noen ekstra studiepoeng. Kanskje man skulle feste videre likevel?

Anmeldt av VEGARD ENLID