Det er onsdag ettermiddag. Regnet høljer ned, trafikken står og vi er midt i oppstartsuka for svært mange. Studentene immatrikuleres på NTNU og fadderuka sparkes i gang. På Bakklandet skal skieliten suse over nylagt asfalt, mens Marinen, på motsatt side av elva, rigges for den ellevte utgaven av Pstereofestivalen.

10 år med Pstereo

Berit og Geir har som vanlig fått ansvar for å rigge backstage. Teltene skal opp, og sammen med de andre i frivilligfamilien blir området gjort klart til festivalen starter torsdag. Når Adresseavisen kommer er stengene oppe og teltduken allerede på plass. De har gjort det før, er rutinerte.

- Vi får de samme oppgavene og det samme ansvaret hvert år, det er en rasjonell og grei måte å gjøre det på, mener Berit, som har tatt på den blå collegejakka med Pstereologo. Den har falmet ørlite i vask.

- Jakka er en påskjønnelse for fem år som frivillig. Jeg er på tiende året, så jakka begynner å bli litt gammel, men jeg synes det er artig å ta den på.

Regnskap og frivillighet

Jakka hører med på Pstereo. Akkurat som dama selv og mannen Geir, vil sikkert mange si.

- Det er noe med festivalånden. Å komme hit, heie på gamle kjente, jobbe sammen, høre musikken. Geir smiler, har det fint og er klar for ny innsats.

- Samme festival blir aldri lik den forrige. Jeg tipper vi er 50/50 av gamle og nye frivillige. Unge folk blir med fordi de synes det er kult, og drar med seg venner. Noen forsvinner ut av frivilligfamilien i noen år, kanskje får de sin egen familie, men vi ser at mange kommer tilbake etter en pause. Med nye folk må vi være åpne og fleksible for å få folk fra ulike kulturelle ståsted og forutetninger til å jobbe i samme retning, mener Berit.

Paret, som til daglig driver et regnskapsfirma, starter festivalsesongen med Nidaros bluesfestival i april. Siden går det slag i slag. Pstereo blir den femte festivalen så langt i år, og ennå gjenstår Dølajazz på Lillehammer og Julejazzen i Trondheim før vi vi runder nytt år og hjulet starter på nytt. Normalt teller de åtte festivaler i løpet av sesongen, men i år blir det «bare» sju. Tre av dem må de faktisk reise til; Moldejazz, Dølajazz på Lillehammer og Trænafestivalen. Dette har de holdt på med i25 år, og kommer ikke til å slutte før de blir lempet ut.

- Vi gir oss ikke før noen mener at nå er det mye surr på de to gamlingene, ler Berit.

Hjerte for musikk

- Jeg ville fått problemer hvis jeg ikke skulle være med på noe en sommer, sier Geir.

- Ja, og det ville vært rart å komme hit som gjest, mener Berit.

Paret kjenner rutinene for hver festival, og har ulike ansvarsområder. På Moldejazz for eksempel, driver de «Plassen», organiserer alle frivillige og har ansvaret for avviklingen.

De er travle, men klarer likevel å få kilt inn et besøk på Øyafestivalen.

- Det er feriefestivalen vår. Den kan Oslo-ungene få holde på med, ler Berit.

Begge er musikkinteressert, og har et bankende jazz- og rockhjerte. Det var utgangspunktet for 20-25 år siden.

- Drivkraften var musikk, og jeg meldte meg som frivillig for å få med meg meste mulig. Den gang hadde jeg ikke råd til å betale for alt, forteller Berit.

Bor i dessertskåla

Reiser du rundt som frivillig er sjansen stor for å treffe på de samme artistene flere ganger. Det gjør ingenting, heller tvert imot, mener Geir.

- Jeg synes det er artig å høre trondheimsartistene på ulike scener og i nye settinger.

- Vi bor midt i dessertskåla, med egen jazzlinje og muligheten til å høre artistene her. Jeg kjenner jeg blir litt stolt av å være med på å løfte dem fram, sier Berit.

Uten frivillige er det umulig å gjennomføre festivaler. Det vet festivaleierne å sette pris på, bokstavelig talt.

Fikk hederspris

Ifølge Geir, har Ernst Wiggo Sandbakk i Trondheim Jazzfestival, flere ganger «truet» med å gi dem pris.

«- Dokker e så god, dokker fortjene en pris», har han sagt flere ganger. Jeg lovet ham bank i retur, forteller Geir, som ikke liker slik oppmerksomhet.

Men Sandbakk er ikke lettskremt.

- Vi satt i salen og lyttet som alle andre da hedersprisen skulle deles ut. Sakte, men sikkert gikk opp for oss at det var oss han snakket om. Da så jeg etter det berømmelige hullet, forteller Geir.

- Jo, men tross alt. Det er stas å få være representant for alle frivillige. Denne prisen deler vi med alle gode folk vi har jobbet sammen med for festivalkulturen, innvender Berit.

Backstage på Pstereo: - Å være gjest på Pstereo tror jeg ville vært rart, sier Berit Mæland. Sammen med mannen Geir Mostad skal hun som vanlig sørge for god service og at alt er på stell backstage. Foto: Terje Svaan, Adresseavisen
Gratis trening: - Du trenger ikke gå på treningsstudio så lenge du jobber frivillig, mener Berit Mæland. Her er hun og mannen midt i riggingen av backstage-området. Foto: Terje Svaan, Adresseavisen