Det er en flott oppsetning av «Gjengangere» Riksteatret drar på turné med i høst, blant annet med flere forestillinger i Midt-Norge.

Forestillingen er da også preget av aktører på og bak scenen som det trønderske teaterpublikummet kjenner godt.

Gjertrud Jynge gjør nok en imponerende Ibsen-tolkning i hovedrollen som fru Alving. Sønnen Osvald spilles av Gunnar Eiriksson på like klingende nordnorsk. Tross dialekten har de begge solid bakgrunn fra Trondheim, Eiriksson senest nå i vår i tittelrollen i suksessforestillingen «Robin Hood, Rai Rai i Sherwoodskogen». Eiriksson er utdannet på Hint, Høyskolen i Nord-Trøndelag, i likhet med Madalena Sousa Helly-Hansen i rollen som Regine.

Scenografien til Bård Lie Torbjørnsen er enkel, velfungerende og særdeles elegant: En stue med en stor åpning ut mot hagen og omverdenen, der ymse forsiktige, men utsøkte, effekter i regi av Trøndelag Teaters lysmester Eivind Myhren understøtter handlingen. Etter at jeg også får berømmet Ingrid Nylanders kostymer, lover jeg at jeg er ferdig med trøndermaset i denne omgang.

«Gjengangere», altså. Det er stykket som etterfulgte «Et dukkehjem». Kunne reaksjonen bli sterkere enn da Ibsen lot Nora forlate mann og barn? Ja, for fru Alving går ikke. Hun giftet seg med sin mann av plikt, og blir hos sin mann av plikt, til tross for hans «ryggesløse» liv. Etter at han bedrar sin kone også innenfor husets vegger, tar hun full kontroll over hus og finanser, og sender deres syv år gamle Osvald til kostskole i Paris. Herr Alving skal ikke smitte sin sønn med sin ryggesløshet. Men resultatet, også etter herr Alvings død, er et kaldt hjem, og mange ødelagte liv. Ikke minst Osvald, som kommer hjem til sin mor – preget av en livstruende sykdom (syfilis?) - arven etter hans far. Osvalds livsholdning er skuffende for hans lengtende mor:

Jeg har ikke bedt deg om livet. Og hva er det for slags liv, du har gitt mig? Jeg vil ikke ha’ det!

Tittelen «Gjengangere» gir assosiasjoner både til spøkelser fra fortiden som preger våre liv, og vi i dag som gjentar fortidens synder. I tillegg er både tematikk og persongalleri gjengangere i Ibsens dramatikk.

Husvenn Pastor Manders står for plikten, frykten for det ukjente og umoralske, for tidens svermeriske bøker som han fordømmer men ikke har lest. Men mest er han redd for seg selv og sin egen posisjon. Snekker Engstrand er den snikende skurken som får vridd alle situasjonene til sin fordel.

Den enkeltoppsetningen av «Gjengangere» som flest har et forhold til, er sannsynligvis Fjernsynsteatrets oppsetning fra 1978, der en ung Bentein Baardson spilte Osvald. Nå står samme Baardson for regi. Han sparerer på eksemplarisk vis på virkemidlene. Han stoler på Ibsens tekst, vel vitende om at han har skuespillere som kan formidle den.

Fra første stund, i de første dialogene, nærmest duellene, mellom fru Alving og pastor Manders i Lasse Lindtners skikkelse, blir vi grepet av alvoret og intensiteten. Begge er preget av selvrettferdighet, men det skjer noe med begge i løpet av de to timene forestillingen varer. Ja, spesielt fru Alving da, Manders ser sitt snitt når en fluktvei åpner seg på tampen. Ibsens tekst utforsker konflikten mellom frihet og plikt, mellom livsglede og et liv underlagt konvensjoner, mellom trangsynt norsk småbyliv og en pulserende internasjonal verden. Det gjorde han gjerne, men i «Gjengangere» grov han enda dypere enn han hadde for vane.

Det dramatiske høydepunktet av konkret art i «Gjengangere» er når barnehjemmet, asylet, brenner ned til grunnen. Institusjonen som blir bygget som et minne om herr Alving og med hans midler.

Allerede når Manders bestemmer at huset ikke skal forsikres, vet alle i salen at det vil bli en brann der. Men i denne oppsetningen blir brannen uvesentlig, også som symbolsk element. Dramaet foregår i dialogene mellom aktørene og inne i fru Alving, en av Ibsens mest sammensatte og fascinerende skikkelser – gripende sammensatt spilt av Jynge som gjør kombinasjonen av stor autoritet og tiltagende sårbarhet troverdig.

Spranget er stort fra Rai Rai-ing på Trøndelag Teater til en syfilisherjet kunstmaler fra et dysfunksjonelt hjem på Riksteatret. Men Gunnar Eiriksson kan spille både en leken Robin Hood og en lidende Osvald med overbevisning.

Det vil også publikum blant annet i Kolvereid, Steinkjer, Stjørdal, Melhus, Oppdal og Sunndalsøra få oppleve når turneen når Midt-Norge på tampen av september. Anmeldelen er basert på generalprøven i Nydalen onsdag kveld.

Langt fra Sherwood-skogen: Gunnar Eiriksson er overvevisende også som fortvile Osvald Alving i Riksteatrets versjon av Ibsensn Gjengangere. Foto: Erik Berg
Mor og sønn: Gjertrud Jynge er fru Alving, Gunnar Eiriksson sønnen Osvald i turneoppsetningen av Gjengangere. Foto: Erik Berg