Om ikke «Music For People In Trouble» ender som den norske artistens karrierehøydepunkt, skal sannelig påfølgende album være av høy kvalitet.

For her faller det meste på plass. På en måte er hun tilbake til start, til det hun holdt på med på debutalbumet. Her er sterke låter i enkel formidling (gjerne med piano eller akustisk gitar som tydelige hovedinstrument, men med spektakulære unntak). Men modenheten og den artistiske djervheten er i en annen, og absolutt internasjonal, liga.

Det er en artist på høyden av sin kunstneriske kraft vi møter her. Her er nærværet, sårheten, mørket og håpet, spennet fra sart hviskingen til kraftutblåsninger. Hun holder ikke noe tilbake.

Det går utmerket an å høre låtene enkeltvis, som den forholdsvis tradisjonelle, og nydelige, poplåten og singlen «Undercover». Men som tittelen antyder, «Music For people in Trouble» er et konsept; en dypt alvorlig sjelsreise. De ironiske trekningene i munnviken kunne nok blitt hyppigere, i møtet med pretensiøse refleksjoner, som spoken word-pompøsitet fra naturfilosof Andrew Robert, hadde ikke intensiteten og kvaliteten vært så gjennomgående skyhøy. Albumet handler nok både om indre trøbbel og trøbbel i kjærligheten; men det er også en observerende reise rundt på en planet i trøbbel, og med en grunnleggende humanisme i bunn. Dette er musikk formidlet av en artist som bryr seg.

- Jeg liker ikke bullshit, og jeg liker ikke late som. Jeg tror det merkes i låtene, blir Sundfør sitert på i presseskrivet, og det er vanskelig å være uenig.

Susanne Sundfør er fem album ut i karrieren, og det er i farten vanskelig å se en annen norsk artist med tilsvarende høy kunstnerisk kvalitet, tilsvarende artistisk progresjon, tilsvarende overveldende integritet.

Ikke det at undertegnede har likt alt hun har gjort. Etter den enkle, men flotte singer /songwriter-pregede debuten, ble hun tatt av synthesizerne i de påfølgende og ekstremt ambisiøse «The Brothel» og «The Silicone Veil». Det var umulig å ikke ble betatt av enkeltlåter og ambisjonsnivået, men for meg ble det litt for mye patos, litt for anstrengt. Hun senket skuldrene på «10 Love Songs» i 2015, et mer poporientert album og hennes til da beste.

Hun ble stadig bedre som konsertartist også, mer publikums- og show-orientert. Men så tok hun et skritt til siden; dro på reise alene rundt omkring på kloden og skrev disse låtene. De er spilt inn i Woodstock, Bergen, London og Los Angeles i nært samarbeid med produsent Jørgen Treen, og med fremragende musikere som pianist Jon Balke.

Hvordan dette vil låte på konsert kan en spekulere på, og allerede 30. september i Olavshallen får vi svaret.

Ferdig innspilt er det i hvert fall formidabelt. Fra den sarte åpningen «Mantra» er «Music For People In Trouble» en intens musikalsk odyssé som når sin kulminasjon i den episke avslutningslåten «Mountaineers» med John Grant som vokal partner. Det er en kraft i den som gjør at vi får troen på at vi, tross alle problemer, får til det meste. Er det utgitt en mer formidabel «poplåt» i 2017?

Naken sårbarhet: På sitt femte album står Susanne Sundfør frem, med sårbart kraft - og har laget sitt mesterverk, konkluderer vår anmelder. Foto: Raphael Chatelein